menu
Annonse

Leder: Fargetrenden vokser fordi det lønner seg

Farger er et tema som engasjerer, og folk tar gladelig en diskusjon om stygt og pent godt forankret i egen smak og behag.

Bjørg Owren/ifi.no 11.09.2019 cloud_download

fullscreen
  • Foto: Robert Walmann/ifi.no

Annonse

Bjørg Owren, ansvarlig redaktør Fargemagasinet
camera_alt (Robert Walmann/ifi.no)

Slik har det vært lenge. I disse dager er det 40 år siden Fargemagasinet kom ut for første gang. Den gangen var brunbeisede hus rådende trend. Men mange begynte å bli lei og ønsket lysere hus – helst hvitt. Det skapte røre! Hvite hus; hvilken vederstyggelighet, helt uvanlig og noe så skjemmende! Folk raste og naboer sto mot naboer. Nymalte hus ble klaget inn til fylkesmann og bygningsetater, mens hvitfargepatriotene kjempet for friheten til å bestemme selv. Det var friheten som vant, og resten av historien kjenner vi.

Husene ble hvite, og så grå. Veldig mye grått, altfor mye grått, mener mange (blant dem vi). Om debattformen ikke er like hissig som for førti år siden, har fortvilelsen over «gråifiseringen» av bygg og bydeler landet over vært ektefølt.

Trivsel og merkevarebygging

Den gang sto sinnene i kok, og stygt sto mot pent. I dag er argumentene mer nyanserte og sofistikerte. Flere og flere, også fagfolk, begynner å anerkjenne at fargen har betydning langt utover å dekorere og beskytte det enkelte hus. I dag løftes fargen fram som et stort felleseie, skaper trivsel (og god helse), og er viktige identitesbærere med stor betydning for merkevarebygging av steder og bedrifter.

Vi som fryktet et grått land kan puste litt roligere. Det skjer ting som tyder på at faren er over. I Lillehammer avverget nylig tre driftige damer at borettslaget deres ble grått. De fikk gjort om beslutningen om å male grenda grå, fordi de ville noe annet enn å følge den grå trenden. Resultatet ble at husene ble malt i fem ulike farger, og avisen Gudbrandsdølen slo saken stort opp som en riktig gladsak.

Damene forteller at det ikke var gjort over natta natta å få hele borettslag med på en snuprosessen. Men med godt forarbeid, gode argumenter og skikkelig prosess gikk det veien. Nå er alle er
fornøyd med fargene, og at helheten ble så bra.

Vi tipper de vil inspirere mange til å velge farger. At forbipasserende omtaler grenda som Lykliga gatan og Kardemommeby, er et positivt tegn. Det er åpenbart at fargene får fram gode følelser. Det avisen ikke kommenterer, er at løsningen med innslag av gult, rødt og grønt kler byen langt bedre enn nok en klynge med grå hus. Etter OL på Lillehammer i 1994 huskes byen for Storgata med sin gamle trehusbebyggelse malt i fint avstemte og historisk riktige farger. Siden har gata, helt garantert, trukket mang en turist til byen.

I Egersund ser de potensialet i farger. Der skal en ny fargeveileder bidra til utvikling i byen, og mer attraktive gater og torg. Interiørarkitekt Heidi Karlsen Aarseth, som må tilskrives mye av æren for prosjektet, argumenterer godt for fargene.

– De skaper rom, tilhørighet og atmosfære. Vi trenger farger, sier hun med sterk faglig tyngde.

I næringslivet ser stadig flere ledere sammenhengen mellom virksomhetens evne til å lykkes og ansattes trivsel. Resultatet er hyggeligere kontorer; de hvite og sterile lokalene må vike for blant annet mer farger.

Vi tror at denne fargetrenden er mer enn et motelune og fargeblaff i stilhistorien. Det fargeløse og ensfargede strider ganske enkelt imot vår natur og naturen. Fargene kommer fordi vi endelig tør å kjenne at vi trenger dem, og tør å si det. At fagfolk kommer på banen med kunnskapsbaserte løsninger er sterkt.

Vi gleder oss til en framtid med mye lønnsom trivsel. Hvordan det går, overlater vi til Fargemagasinet å oppsummere. La oss si om nye 40 år.

Annonse
Annonse
Annonse
Annonse