40 år i bransjens tjeneste

cloud_download

fullscreen cloud_download
  • Bransjenytt

    Foto: Robert Walmann/ifi.no

I høst er det 40 år siden Fargemagasinet kom ut første gang. Mye har endret seg på mediefronten siden den gang, men de mest aktuelle sakene er fortsatt aktuelle.

Vi blar i historiens første Fargemagasin sammen med tidligere redaktør Øistein Lie. For ordens skyld: den gang het det Farvemagasinet, og Øistein var med helt fra starten i 1979, som nyansatt nyhetsredaktør. Han humrer ved gjensynet av forsiden.

– Ja, det grafiske uttrykket har endret seg voldsomt. Dette var et meldingsblad, og de viktige nyhetene skulle på forsiden, akkurat som i avisene.

DA OG NÅ: Første utgave av Fargemagasinet lignet mest på en avis.

FAGHANDEL: Fargemagasinet Nr 1. hadde flere sider om opplæring og viktigheten av å ha godt kvalifiserte folk i handelen. Utviklingen ble drevet av stadig nye produkter, påbud fra myndighetene og forbrukernes behov.

– Språket har også endret seg!

Vi leser lederen skrevet av Yngvar Holm, som var leder av Farverådet og ansvarlig redaktør: «Bladet De nå holder i hånden er en nyskapning innen farve- og bomiljøbransjen, ja, innen norsk industri og handel i det hele tatt!»

– Joda, De-formen var levende, alt var mer formelt den gangen.

– Nyskapning? Det var store ord!

Lie forteller at det fantes andre blader i bransjen, men det var nytt med et fagblad rettet direkte mot farvehandlere og deres ansatte.

– Vi fokuserte på maling og farger, og magasinets hovedoppgave var å formidle nyheter og bakgrunnstoff, trender og kunnskap, forteller Lie.

Holm begrunner dette i lederen: «Dagens data- og mediesamfunn krever at vi alle følger med. Det er ikke lenger nok å utdanne seg en gang i livet. Nå må vi på skolebenken til stadighet for å følge med på det som skjer.»

– Ja, Fargemagasinet var et viktig organ for folk som ville holde seg orientert. Dette var lenge før internett, og det var ikke mange måter å få informasjon på. Fargemagasinet bandt på en måte landet sammen. Den enkelte forhandler var alene, de fikk besøk av selgerne som informerte, og de mest aktive møttes i ulike bransjeorganisasjoner. Ellers var det som sagt Fargemagasinet …

DEBATT OM HUSFARGER: Mange var lei tjærebeis, og ville modernisere husene til hvitt og trendy. Andre protesterte mot skjemmende hvitt. Debatten engasjerte både fylkesmenn og bygningsråd, og lederen av Fargerådet oppmuntret produsentene til å gi folket det de ville ha.

Vi blar i det gamle magasinet, og stopper opp ved tittelen «Kundene vil ha hvite hus!»

– Diskusjon om fargeløse hus er altså ikke ny?

– Neida, det bildet ble forresten tatt i nabolaget mitt. Diskusjonen om husfarger gikk høyt. Utbyggere valgte hvitt for at husene skulle være lette å selge, og så trodde folk at det skulle være slik, og det ble en trend. Og masse hissig debatt, husker Lie.

Vi leser at en pressemelding fra Farverådet skaper «en sann storm i avisene». Folk flest ønsker seg lysere hus – helst hvite. Mange er lei av de mørke tjærebeisede villaene sine. Og produsentene gjør lurt i å lytte til publikums smak, mener Farverådets leder. Diskusjonen gikk om lyse og mørke hus, om tradisjon og moteluner. Hvite hus ble mange steder sett på som svært «skjemmende», og flere steder forsøkte naboer og bygningsråd å stoppe hvitmalingen.

 

SVENSK STANDARD: Fargesystemet, som ble en internasjonal standard, var helt nytt. I Fargemagasinet forklares fordelene ved å gå fra fargenavn til en felles standard. Det ville forenkle dialogen rundt farger og gjøre fargesettingen enklere. I dag ønsker produsenter å ta tilbake eierskapet til fargene, og unngår å oppgi kode.

– Kursing og opplæring var aktuelt, da som nå …

– Ja, det var liten skolering av butikkansatte. Så for å kunne kalle seg faghandel var kunnskap viktig, Man kunne ikke kalle seg faghandel hvis de som sto bak disken ikke kunne faget. Derfor var det kursvirksomhet rundt om i landet. Fargemagasinet og Farverådet var aktive, vi skrev om det som skjedde og laget kampanjer og kursopplegg, forteller han han.

– Bladet var gratis direkte hjem til de ansatte?

– Ja, det var viktig å få informasjon ut til alle. Jeg tror det var riktig, for ingen skulle være uhøflige og lese i matpausen. Det var annonsørene som betalte. Senere ble det opp til arbeidsgiverne å tegne abonnement, og sørge for at de ansatte fikk bladet hjem. Det var en rimelig måte å sikre seg oppdaterte medarbeidere på, sier eks-redaktøren.

Gjennom alle disse årene har dette vært Fargemagasinets visjon og misjon.

– Og hva nå? spør han og tar rollen som intervjuer.

– Jo, nå skal vi ned i lomma til hver enkelt. Kampen om folks oppmerksomhet og tid er beinhard, så nå holder det ikke lenger å havne i postkassene og på lunsjbord. Fargemagasinet skal være for hånden når leseren har tid. Så fra i høst kommer magasinet som app, vi skal være bare noen tastetrykk unna. Og ambisjonen er like frisk som i starten: vi skal formidle aktuelt nytt, fagkunnskap og trender løpende. For mer enn noen gang gjelder det for både ledere og ansatte å holde seg oppdatert; ikke bare om det nære, men like mye om konkurrenter, generell bransjeutvikling og tanker som tenkes om framtiden. Fargemagasinet vil fortsatt komme på papir med 6 utgaver i året.

Nyeste artikler