Håndverk og farger

Stipendiatordningen har vide rammer for tematikk og tilnærming, men prosjektene bør ha en vinkling som er relevant for norske håndverkstradisjoner. Nettverksbygging fremmes som en viktig del av stipendiatperioden, derfor har de alle utviklet egne blogger på nettsiden til instituttet. Det er ikke så mange som vet om alt dette interessante stoffet, og dessuten, farge viser seg i ulike håndverksmessig kontekster å være en viktig del av programmet.

Jeg har vært så heldig å veilede en av stipendiatene som fokuserer på kalkbaserte teknikker og brenning av egne pigmenter, Bent Erik Myrvoll. Han er tidligere omtalt i mine kommentarer som en av våre fremste mestere på muralmaleri (Fresco, Stucco Lustro mm). Hans eksamensarbeid var en kalking av «Smedstua» på Maihaugen friluftsmuseum, et lite mur/trehus med bindingsverk, samt en utstilling med kalkbaserte teknikker og pigmentstudier i museets vestibyle   

Smedstuas murfasader ble kalket med pigmenter hentet ut på Rindebakken i Telemark. Der finnes det jordpigmenter som ble dannet under forrige istid. Kalken Myrvoll har brukt er Verdalskalk, som han har brent og lesket i stipendiatperioden og lagret i 1 1/2 år for bruk i denne oppgaven.

Han har lagt på maling i en avansert freskoteknikk for å presse fargepigmentene maksimalt. Det er blitt en symbiose av håndverk og kunst som imponerer. Utstillingen utdypet teknikkene og viste blant annet hvordan pigmentene fra Telemark kan brennes ved ulike temperaturer og oppnå nyanser fra gult gjennom varm toner til nærmest fiolett.  Ingen grunn til å gråte over at okerbruddene rundt Siena er uttømte! Vi har våre egne ressurser. 

Ved besøk på Maihaugen til Myrvolls utstilling ble jeg også presentert for flere av stipendiatene. Jeg festet meg blant annet ved en gitarmaker og en keramiker som jobber spennende med farge og materialitet. Leonardo Michelin-Salomon studerer og reproduserer gitarer fra slutten av 1700- tallet og begynnelsen av 1800-tallet (romantiske gitarer). Han ønsker å fordype seg i måten de ble bygget på samt å dra nytte av de akustiske og estetiske idealene fra den tida. Han fokuserer selvsagt på materialiteten (mye gran) og formen i forhold musikken og klangen. Jeg fikk en prat med ham om fargesetting som var inspirerende og som jeg mener har overføringsverdi til andre objekter, møbler etc.

Han inviterte meg inn i verkstedet der han fortalte om testing av mulige metoder for den svarte lakken på gitarhalsene samt fargesetting av sarg (sider) og bunn. På halsene blander han den tradisjonelle svartfargen med grønn-eller blåtoner for å gi flere nyanser og dybde. Han utforsker ulike måter å behandle treverket på, med skjellakk, harpiks og pigmenter, samt ulike påføringsmetoder. Gjennom et samarbeid med Myrvoll har han fått øynene opp for det håndpåførte og spor av penselens strøk. Han vil tilbake til den levende overflaten kontra det maskinelle og glatte uttrykket, som man ellers etterstreber i de fleste instrumenter i dag. Med utgangspunkt i samarbeidet med Myrvoll ble det inspirerende å jobbe videre med selve fargesettingen av gitarkassene og testing av utradisjonelle instrumentfarger i den forbindelse.

Hvor langt kan man for eksempel presse fargeuttrykket på en klassisk gitar kontra en elektrisk? Form, innhold og konvensjoner kan så absolutt utfordres.

Pigmenter som ble brukt var bl.a kjønnrøk, jordpigmenter og blåtre. Blåtre er et tre som stammer fra Mexico, og har tidligere vært en viktig kilde for rødt fargestoff. På norsk omtales treet ofte som fargetre, eller man bruker det engelske logwood. For gitarlokket på en spesiell gitar, en«Fabricatore-kopi», valgte han å fremstille rødfargen ved å koke opp flis fra Brasiltre.

De forskjellige pigmenter ble også forsøkt tilsatt ulike mengder alkaliske eller syreholdige stoffer for å oppnå nyanser som gikk fra rosa, rød og vinrød til mørkelilla.

Skjellakksblandingen ble tilsatt ulike harpikser (sandarak og mastiks) og forsøkt påført med tykkere konsistens enn vanlig. Gitarene blir med dette vakre og levende, her er det mye å hente av inspirasjon til hele kunst-og designfeltet. 

Med utgangspunkt i gamle keramiske bruksting, har stipendiaten Sissel Wathne også nylig avsluttet sin periode.  Hun har arbeidet spesielt med glasurer, begitninger og keramiske brenninger, samt med undersøkelser og utvikling av tradisjonelle håndverksteknikker, spesialbygget verktøy og bruk av nordiske råmaterialer. Hun har vært stasjonert på Røros (Potteriet Røros) og fokusert på trønderkeramikk, og har blant annet utnyttet råvarer/pigmentresurser fra det gamle industriområdet.

Som Myrvoll og Michelin-Salomon er hun opptatt av sanseligheten i overflater og i det levende håndverket framfor det industrielle som preger mer og mer av våre bruksting. Hun har spurt seg hvilken kunnskap og hvilke verdier vi mister ved overgivelsen til maskinell masseproduksjon, og hvorfor må det skje i utlandet? Hva kan norske håndverkerne tilføre av tradisjoner som moderne teknologi ikke gjenskaper? Forskning i kjemi og pigmenter har ført til spesielt flotte farger og glasur i hennes produkter som gir en ekstra dimensjon til hverdagens kaffekopp.

Felles for disse tre stipendiatene er fokuset på den levende overflaten, på hånden framfor det maskinelle, og på det å presse farger og materialer, gjerne kortreiste, på ulike måter i forhold til funksjon og uttrykk. Det har vært inspirerende å møte dem og lese deres blogger, jeg oppfordrer til videre lesning:

https://handverksinstituttet.no/stipendiater