Sjelesorg i sanselige omgivelser

Det gamle Dikemark psykiatriske sykehus er et vakkert beliggende anlegg ved Verkensvannet i Asker, med paviljonger i avstemte farger mellom gressplener, blomsterbed og store trær. Vi som vandrer rundt der mellom arbeidsøktene reflekterer over hvor mye energi og omtanke det har vært lagt i å skape disse sanselige omgivelser for «trøblete sinn», ikke minst gjelder det fargesettingen. I dag er det et begynnende forfall og malingen flasser av, det hele har et melankolsk drag over seg. Dette er fargenes slitasje med på å understreke.

Bygningene er tegnet av arkitekt Victor Nordan, og da sykehuset åpnet 3. juli 1905 var det en nyvinning innenfor psykiatriske institusjoner. En komité fra Ullevål sykehus og arkitekten hadde foretatt studiereiser til Europa for å oppdatere seg på «asyler», og resultatet ble mindre bygninger og enheter spredt rundt i naturen. Dikemark ble valgt fordi anlegget der kunne være selvforsynt med mat og energi, blant annet ved at Dikemark Gård ble innlemmet i anlegget.

Mannsavdelingen med fire bygninger ble først tatt i bruk. Kvinneavdelingen, også med fire bygninger, ble åpnet tre år senere.

Det har blitt foretatt en rekke senere utvidelser i 1911-1913, 1919-1923 og i begynnelsen av 1930-årene. 1. januar 1996 ble driften nedlagt som egen etat og lagt inn under Ullevål sykehus. Enkelte bygninger har fortsatt noe drift, særlig dagpsykiatri, foruten leieforhold til ulike småbedrifter og kunstnere.

Dikemark museum holder hus i en av paviljongene, og er vel verdt et besøk. Et tidsbilde for psykiatrien huset i en særegen og dristig interiørpalett. Denne paletten går igjen i de ulike kurhusene og vitner om fargens naturlige del av anlegget.

Det er uvisst når paletten for anlegget ble etablert, noen mener den var med fra starten av, andre at den kom på etter hvert som sykehuset ble ferdigstilt. Uansett har fargene vært en del av disse bygningenes sjel, og er det fremdeles.

I 2012 ble 36 bygninger og hageanlegget fredet. I Riksantikvarens begrunnelse for fredningen står det at «Dikemark sykehus utgjør et enestående kulturmiljø i nasjonal målestokk og er et svært viktig arkitektur- og helsehistorisk eksempel på et godt bevart psykiatrisk sykehus fra de første år av 1900-tallet». Riksantikvaren påpeker at «Anlegget speiler datidens behandlingsformer og -ideer i psykiatrien med vekt på klassifisering av pasienter og psykiatriske lidelser lokalisert i landlige og uforstyrrende omgivelser. Til tross for anleggets åpne karakter er bygningenes plassering og funksjoner nøye avpasset pasientenes klassifisering og kjønn.»

Nå er det nedlagte sykehuset lagt ut for salg, og mye spenning er knyttet til utviklingen av området. 

Når man freder et anlegg på denne måten som en helhet, konserverer man kunnskapen, men først og fremst «opplevelsen».

Da spør jeg meg: Fargenes integrasjon i disse omgivelsene forteller en historie, hvordan vil fremtidige oppkjøpere kunne føre denne fortellingen videre? Vil fargenes betydning være underordnet slik den har vært de siste tiårene i arkitekturen?

Eller for å spørre på en annen måte: «Er fargene spesifisert fredet som en del av tenkningen rundt omgivelsenes betydning for helbredelse? Hvordan og hvorfor vi freder er et spørsmål som stadig bør være aktuelt, og det blir ikke stilt for mange ganger i den offentlige debatten.

Jeg bestemte meg for å lage et kunstprosjekt, for på min måte å vise Dikemarks historie. Gjennom å registrere alle fasadene på de nedslitte bygningene, samt de interiører som er tilgjengelige i de tomme bygningene, vil jeg dokumentere denne opplevelsen. Ikke som et forskningsprosjekt med mikroskop og laser, men som nødvendige fragmenter av et «bilde» før det forsvinner. Særlig interiørenes farger vil neppe overleve, her blir det nye boliger og kontorer i dagens trendpalett.

For hundre år siden var det litt andre, og også diskutable, behandlingsmetoder som i dag er avvist, men pasientene ble tilbudt et anlegg som la vekt på omgivelsenes betydning som del av sinnets helbredelse.

I dag er det omvendt. Nye og bedre metoder, ja, men psykiatrien stues inn i sterile sykehusmiljøer, effektive maskinerier med tanke på somatisk tilleggsbehandling, men mangelfulle som terapeutisk helhet. Det er for lite oppmerksomhet rettet mot fargenes påvirkningskraft.

Den tyske fargeeksperten Frank H. Mahnke (1947-2015) påpekte at: «Designeren har som oppgave å vite noe om mottak av visuell stimulus, prosessering av dette og påfølgende responser i hjernen. Dette for å kunne gi de beste muligheter for menneskelig velferd i rom og omgivelser.»

Da er det vel bare å støtte arkitekturpsykolog Eirik Glambeks kommentar i D2 for en tid siden:

«Å male og bygge alt i gråtoner er å frata mennesker fargestimuli. Det er en grunn til at sansedeprivasjon er en torturmetode».

Dette var i bevisstheten ved etableringen av Dikemark sykehus. Fremtiden vil vise om fredningsmyndighetene har forstått at denne fortellingen er viktig.