Rommet, fargene og selvet

Arkitekten og teoretikeren Owen Jones (1809-1874) påsto at høydepunktene i vår kulturhistorie synes å ha vært synonymt med en forkjærlighet for klare, lysende fargetoner, og omvendt, at en dempet og «kjedelige» palett tilhørte «åndelig forfall.» Litt nedslående, men vi må trøste oss med at utøvere på det visuelle feltet av og til må gjennom en nedskalering for å finne nye måter å orkestrere farger på.

Så det er altså bare én vei å gå; framover, og vi må nok trykke på «restart»-knappen.

Lenge har vi klaget i media over manglende kompetanse blant fagfolk. Nå må vi satse på opplæring av barn og unge, og gjeninnføre farge som fag med en konsekvent og omforent strategi i utdanningsforløpet. Særlig har den videregående skolen et stort ansvar. Nedleggingen av studievalg der det er mulig å bygge en plattform for dette, er en varslet katastrofe. Dette er stoff til en egen kommentar, men det må nevnes innledningsvis her, som en forutsetning for fremgang.

Vi merker alvoret nå under pandemien. Vi kan ikke reise til Italia og nyte kolorismen langs Middelhavet, eller til Mexico for å få den nødvendige magiske dosen polykromi. Vi er stasjonære nå, vi må være i de værelser vi selv har skapt. Dette er rom som før covid-19 nærmest var transittsoner for mange familier, mellom jobb, skole, barnehage, aktiviteter og ikke minst dataskjermene.

Det ironiske er, at vi nå nettopp gjennom vår digitale kommunikasjon, på Teams, Zoom og Slack, ser inn i de mange «white-box»-rommene. Vi ser det stasjonære mennesket i fragmentene av privatlivet, en bokhylle, en gitar, kanskje et maleri, men ingen slående fargekultur. «Portrettet av rommet» blir portrettet av oss selv, jeg tror vi alle sammen føler på den sammensmeltingen.

Poeten Wallace Stevens (1879-1951) uttrykker det slik:” I am what is around me”. Eller som Noël Arnaud (1919-2003) skriver:” I am the space where I am”.

Den tyske fenomenologen Martin Heidegger (1889-1976) tok for seg sammenhengen mellom aktiviteter som å bygge, å bo og å tenke. Hans påstand var at ethvert rom henger uatskillelig sammen med menneskets væremåte og mente vi så på tingene rundt oss med for stor distanse: «Når man snakker om mennesket og rommet, høres det ut som om mennesket står på den ene siden og rommet på den andre». Så også med fargekulturen.

Tenk over det, det er som om farger er noe utenfor oss selv, noe vi kan velge å ta stilling til. Holdningen er resistent, og den representerer skillet mellom mennesket, natur og omgivelser, som blant andre antropolog Edward T. Hall (1914-2009) så på som en av de mest destruktive og ubevisste hjørnesteiner innen vestens tenkemåte.

Det er på tide at vi ser oss i speilet og spør: Hvilke farger ville jeg omgitt meg med hvis jeg kunne velge, uavhengig av trender og føringer på internett? Altså fokus på det personlige.

Under den første nedstengingen i mars 2020 ba jeg BA1-studentene i design på KHIO om å skildre sin situasjon gjennom oppgaven «Farge, romforståelse og uttrykk». Det gikk ut på å analysere det rommet de oppholdt seg i, trekke fram viktige elementer, samt å plassere seg selv i konteksten. Fokuset var på farger, atmosfære og det dynamiske forholdet mellom menneske og rom.

Besvarelsene viste noen interessante situasjonsrapporter fra innestengte unge sjeler på hybler, i kollektiver eller på det gamle rommet hjemme hos foreldrene. Noen viser at de «går i ett med tapetet», mens andre uttrykker humor eller behov for å skyve rommet fra seg, bryte ut. Poenget er at den stasjonære tilværelsen gjorde dem mottakelige for selvets integrasjon i omgivelsene, og de fikk en helt ny forståelse for fenomenologi. Til grunn lå en anbefaling om å lese filosofen Gaston Bachelards bok «The poetics of space» der han blant annet sier: «Vårt værelse, vårt hus er vårt hjørne av verden (...) Det er vårt første univers, et virkelig kosmos i enhver betydning, rommet har makt, stor makt når det gjelder sammenveving av menneskets tanker, minner og drømmer.»

Et blikk på maleriene til Edward Hopper viser det samme.

Anbefalingene går herved ut til leserne. Når oppussingsiveren tar av utover våren, håper jeg på gode «portretter», kanskje fargene kommer godt ut av pandemien.