På Norgesreise i stygt og pent - Om å se i kontekst

Sommeren er på hell og de fleste av oss har feriert i hjemlandet. Pandemien har latt oss oppdage Norge på nytt, og da særlig den storslagne naturen. Mange har også kjørt bil og oppsøkt museer og kulturminner som stavkirker og sett annen bemerkelsesverdig arkitektur. Langs veiene og i tettstedene passerer man imidlertid «den norske hverdagen». Da er det ikke like lett å strø om seg med superlativer. I de mange «veikryss» og småsteder her i landet finner man neppe de estetiske høydepunkter, og mye traurig norsk modernisme finnes her.

«I Norge vil du kunne beskue bygninger det ikke finnes arkitektoniske betegnelser for» sier Kjetil Rolness i boka «Vulgær og vidunderlig».

Vi ser jo humoren og kultfaktoren i dette, og mange elsker de sære individuelle uttrykkene i bygningskulturen. Typisk Norsk? Vår identitet? Og selvsagt er det også lettere for øyet som ser friskt på saken å kunne kommentere og kanskje også komme med løsninger.

I så fall vil jeg si: «Kan fargene binde disse stedene bedre sammen?» Det som mangler er noen visualiseringer og litt bevisstgjøring, samt en resursperson i kommunen, så er ballen i gang. Behøver ikke bli så dyrt. Vi er nå på vei ut av den grå tåka og folk vil ha gode farger og sanselighet i sine omgivelser. Men de trenger noen retningslinjer. Påfallende mange blå hus er for eksempel observert i Valdres den siste tida. Det er et artig fenomen som skaper undring, men hvordan faller disse innslagene inn i bygdekulturen?

Kontekst og helhet er nøkkelord som ikke så lett finner grobunn her i landet.

Apropos smak og behag, når folkeopinionen først mobiliseres kan den være nådeløst ute av kontekst. Jeg leste nylig en interessant artikkel i Klassekampen, der kulturjournalist Kåre Bulie kommenterte avisa Dagens kåring av Norges styggeste kirke. Det skjedde tidligere i år og 7500 lesere stemte fram en rekkefølge.  

De nominerte var påfallende nok dominert av modernistiske verk fra 60-tallet og framover, og var, som Bulie skriver, «kirker som ikke ser ut som kirker.» Mange er tegnet av toneangivende norske etterkrigsarkitekter og representerte nye måter å tenke kirkebygg på. «Vinneren» av den lite flatterende tittelen var imidlertid en ny kirke fra 2019, i skinnende hvit «porselensskrud».

En slik kåring er ikke konstruktiv hverken for direkte involverte, fagmiljøet eller allmenheten. Resultatet, som Bulie påpeker i sin kommentar, bygger opp under en økende modernismekritikk og splitter fagfolk og det brede publikum på en negativ måte. De nominerte kirkene ble presentert som løsrevne objekter uten hensyn til miljø og intensjon. Kåringen handlet heller ikke om kirkerommene der folk samles, og hvordan disse oppleves for menigheten.

Debatten har vært heftig og skal ikke gjenopplives her, men ved å kikke på nominasjonslista kan man dog konstatere at mye rå betong og neddempede materialfarger gjør seg gjeldende. Vi fagfolk leser ulike bygningsuttrykk som barn av sin tid. Men vi må ha forståelse for at dette ikke er selvsagt for alle, særlig i en tid der arkitekturundervisningen i skoleverket er svekket. Kunnskapsløsheten råder, bygninger oppleves bare her og nå, i samtid. I tillegg må vi se kåringen i lys av de siste tiårs grå tristesse i arkitekturen. Som sagt, nå vil folk ha fargene tilbake. Hvitheten slår heller ikke an. Det helhvite eksemplet fra 2019 som «vant» er et formsterkt bygg, et typisk samtidsuttrykk, men fargevalget leder tankene hen mot pietismen på 1800-tallet der middelalderdekor og kalkmalerier i kirkene ble overmalt med hvitt. Farger kunne da forstyrre og forlede, det nakne rommet ble det åndelige idealet.

Det er ikke slik vi ønsker det i dag, i rom der trøst, håp og forsoning skal finne sted må sansene aktiveres. Det viser forskningen. Farger og lys er i så måte et humanistisk prosjekt. Synd at initiativtager til kåringen ikke viste de modernistiske kirkeinteriørene, der fantes ofte utsmykkinger, altertavler og glassmalerier som ga den nødvendige stimuli.  Mange av arkitektene hadde et godt samarbeid med kunstnere, særlig var Gunnar S. Gundersen populær i de årene.  

Kåre Bulie kommer inn på nettopp denne kunstneren i sin artikkel, der han leder oss i motsatt retning og ber oss se etter de beste eksemplene. Han trekker fram ett av de flotteste modernistiske kirkebygg vi har her i landet, Kirkelandet kirke i Kristiansund, tegnet av arkitekt Odd Kjeld Østbye (1925-2009). Den sto ferdig i 1964 og var en erstatning for kirken som ble bombet under krigen sammen med resten av Kristiansund sentrum.

Bygningsvolumet er høyreist og skulpturelt, og den første kirken i landet som ikke falt inn under den tradisjonelle normen for kirkebygg. Mange vil nok fortsatt diskutere det radikale formspråket, særlig de som melder seg på bølgen for tradisjonsarkitektur.  Uansett tankespinn om at arkitektiren var penere før, er det umulig ikke å bli bergtatt når man entrer det høystemte kirkerommet og møter det det gnistrende fargespekteret i Gunnar S Gundersens gavlutsmykking, «Bergkrystall i roser». Naturen har vært inspirator for både arkitekt og kunstner, som også har utført messehagler og prekestolkleder. Designeren Grete Prytz Kittelsen bidro til alter og døpefont.

I sannhet et Allkunstverk, og jeg stemmer i når Bulie kaller dette noe av beste i 1900-tallets norske byggekunst.

Jeg er glad for at folkeopinionen avviser den grå tristessen, men samtidig urolig for at manglende skolering fører til kåringer av stygt og pent uten tanke på kontekst. Modernismen er således i skuddlinjen. Man skal huske på at mange av kirkene i den lite flatterende kåringen er kulturminner, de representerte nytenkning og hadde fokus på ærlighet i materialbruk og innhold, dog ikke alle med like heldig utfall. I debatten om smak og estetikk på vår Norgesreise må vi lete etter det beste, selv om vi farer forbi middelmådigheter i alle kroker. Se også dette som helheter som kan forbedres. Det kan bli arkitekturundervisning for alle generasjoner i bilen.

Men altså: Se Kirkelandet kirke om du kan, da får du også ny tro på hva fargene kan gjøre for å løfte, humanisere og samtidig helliggjøre et rom.