På fargejakt i museene

Haugar Kunstmuseum i Tønsberg gjorde seg bemerket tidlig i 2024 med å «sette farge mot farge» i utstillingen «Elisabeth von Krogh – Retrospektiv/prospektiv» i 2024. Kode har fulgt opp tendensen med 3-4 utstillinger over kort tid. (Bjørgan, L’orange m.fl.)

Tilbakemeldingene fra publikum er positive, og de kommer tilbake nesten bare for å oppleve rommet.

Det går opp for meg hva som er i ferd med å skje: våre bygde omgivelser er i økende grad blitt grå og triste og lengselen etter magi og sanselige opplevelser kommer til overflaten.

I museumsverdenen har internasjonale kuratorer lenge eksperimentert med rom og farge, selv om «White Box» fortsatt «ruler» for samtidsuttrykk. På Nasjonalmuseet fikk jeg et møte med utstillingsdesignerne Ragna Jacobsen og Ingrid Petersen Dale samt lysdesigner Magnus Mikaelsen. De jobber med rom og kontekst, særlig for temporære utstillinger. Dette er kompetente fagfolk, utdannet til oppgaven.

Jeg fikk en innføring i deres metoder for fargevalg, eksemplifisert ved utstillingen «Gothic Modern. Fra mørke til lys». De fortalte at veien fram til ferdige farger i de ulike rommene gikk via konseptutvikling, fysisk modellbygging med bilder på vegg, 3D-datamanipulering og prøvemaling på plater. Disse kunne igjen bli flere ved hjelp av manipulering med lys. Slike team kunne fått ansettelse på et arkitektkontor, mener jeg. Da hadde vi fått en oppblomstring av fargekultur i våre omgivelser.

Faktisk fortalte de at besøkende ofte spurte om fargekoder for bruk i hjemmet.

I de faste samlingene er fargebruken i rommene særlig bygget opp i forhold til tidsånden for de ulike presentasjonene. Designkonseptet er tilpasset museumsbygningens arkitektur og materialer, og omfatter også grafisk design og fargepaletter for utstillingsrommene. (Se faktaboks)

Jeg tok meg en liten vandring i samlingen for kunst, design og kunsthåndverk fra 1300-tallet og fram til i dag, og konstaterer at fargen i tidligere århundrer var en integrert del av rom og arkitektur. Historiske tablåer, objekter, tapeter, veggtekstiler, møbler og ikke minst klær og moter representerer en magisk flukt fra dagens virkelighet.

Å komme inn i den såkalte gipssamlingen med hvite romerske og greske statuer og fragmenter av gresk tempelarkitektur ble derimot et antiklimaks. Her fantes ingen tegn på fargetradisjonene i antikken. Vi blir derimot minnet om mytifiseringen av hvitt, en slags blindhet for farger og en vedvarende negativ hallusinasjon som har skapt forestillinger og avfødt idealer vi sliter med i dagens arkitektur.

Noen museer har dog tatt dette på alvor.

Münchens glyptotek (skulpturmuseum) arrangerte i 2003 utstillingen «Bunte Götter» (fargerike guder), der kopier av originaler var rekonstruert i farger for å gi et inntrykk av statuenes opprinnelige fargeprakt (polykromi). Utstillingen er blitt vist i flere land, blant annet på Medelhavsmuseet i Stockholm i 2010 med tittelen «Vita lögner». Den dokumenterer polykromien på grunnlag av 200 års forskning. Museumsdirektør Sanne Houby-Nielsen spør seg i forordet til katalogen hvordan arkitektur hadde sett ut i Europa dersom man hadde erkjent denne forskningen.

Nyklassisismen var den stilart som var tettest på den hvite retorikken, og deretter fikk vi modernismens tese «Ornament and Crime», som befestet farger som et «overfladisk onde». Til tross for dette ble ikke funksjonalismen bare hvit, tvert imot, tenk bare på Le Corbusier, Bruno Taut, Bauhaus og de Stijl. Her hjemme lot mange arkitekter seg inspirere, blant annet Arne Korsmo, Ove Bang, Eindride Slaatto og Lars Backer.

Nettopp formidlingen av Arne Korsmo og hans samtidige gjenreiser tilliten til museets formidling. Utstillingen «Arkitektur og boligidealer fra 1920-36» viser husmodeller fra funksjonalismen i originalfarger, som Ekebergrestauranten. Terrakottafargen er i dag overmalt med hvitt, ironisk nok. En video der konservator Jon Brænne forteller om Korsmos farger høyner opplevelsen.

Etter denne oppturen besøkte jeg den temporære fotoutstillingen om arkitekt Kari Nissen Brodtkorp og fire kvinnelige forgjengere, blant annet arkitekt Kirsten Sinding Larsen. Herlig at man får fram disse dyktige kvinnene i en mannsdominert historiefortelling! Brodtkorp er vår fremste kolorist, det kom fram. Damene fra fortiden ble derimot henvist til svarthvitt selv om nettopp Sinding Larsen er blitt hedret i YouTube-serien «1 Minute Calendar – Builders of Europe», der hennes eksepsjonelt vakre fargebruk fremheves. Her berømmes Norge for fargerike hus som står ut mot landskapet og hennes bidrag til denne tradisjonen.

Denne kulturen er vi dessverre i ferd med å miste. Ekstra synd da at også vårt fremste ikon Sverre Fehn presenteres i svart/hvitt. Fehn var ingen «fargemann», som han sa, men han representerte den vakre, nordiske materialkromologien.

Vi må godta at fascinasjonen for kolorisme i kunst, design og arkitektur går i sykliske svingninger, men museene har et ansvar i å få frem en sann historiefortelling. Vi er i en tid der farger marginaliseres og trenger påminnelse om arkitektonisk «polykromi» gjennom århundrer.

Nasjonalmuseet gjør en viktig jobb med å demonstrere fargen som verktøy i rom og utstillingsdesign. De bidrar til en statusheving av farge i arkitektur som utdanningsinstitusjonene ikke klarer. Det gjenstår dessverre noen hull i fortellingen om fargenes kulturhistorie, men her er det nye muligheter når Arkitekturmuseet gjenåpner neste vår. Og husk at Sverre Fehn også elsket kobolt.