Når fargeplaner skal realiseres i våre bygde omgivelser

Mange kommuner, byer og småsteder rundt i landet vil ha fargeveiledning eller opplæring i fargebruk. Kompetanseheving for ansatte i bygningsetater er strålende. En positiv utvikling er det også når arkitektkontorer ønsker seg det samme; nemlig foredrag, kurs eller konsulenthjelp i forhold til nye utbyggingsområder.

Det jeg anser som viktig her er å ikke bare formidle instrumentell og praktisk opplæring i metoder som er tilpasset spesifikke prosjekter, men også formidling av kunnskapen om farge som fenomen og virkemiddel generelt, samt stoff om fargens kulturhistorie.

Det skaper større forståelse for fagområdet og gjør det mer interessant å skape et innovativt fargeprosjekt.

Kanskje vil innsikt i fargeteori også kunne lette den vanskelige overgangen fra fargekart til virkelighet. I større byggeprosjekter vil man avklare malingtyper, puss og annen materialitet som del av entreprisen. Valg av farger kommer senere, et stressmoment ja, men ofte i dialog mellom fagpersoner. En vanlig forbruker/huseier kan føle seg alene om både valg av materialitet og farger, og lar fort entreprenøren eller håndverkeren bestemme det første, mens fargevalget blir en lang og ensom prosess med litt for mange prøvebokser.

«I gamle dager» sto man ved husveggen sammen med malermesteren, som blandet pigmenter og bindemidler eller testet ut pusskvaliteter helt til det stemte. Man fikk en god dialog på stedet.

For å korte ned dagens prosess kan man få hjelp av en fargekonsulent, men det hadde vært flott om håndverksstanden og industrien kunne komme forbrukerne mer i møte. Utprøvingen er et kritisk vendepunkt for enten et spennende farge- og materialvalg eller kollaps og resignasjon. Det er lett å forstå hvorfor vi i tiår har havnet på gråskalaen.

Mange er heller ikke klar over hvor radikalt en fasadefarge kan endres i ulike typer materialitet. Når man oppfordres til å skaffe prøvespann i rett maling, stopper det ofte opp. En treliter per fargealternativ tærer for mye på lommeboka.

Et rausere og mer presist testopplegg hadde vært et godt skritt framover. Kunnskapen må også ut, men en oppgradering av fargene i våre bygde omgivelser er et delt ansvar, også for dem som tjener penger i denne prosessen. 

I byggebransjen representer materialiteten fort en teknisk, funksjonell beskrivelse av hva som er ønskelig i form av underlag, maling og annen materialitet. Som sagt er det lett å la et malerfirma råde her, men man skal være klar over at entreprenører har sine preferanser for de aktuelle veggflatene ut fra ulike grunner som er vanskelig å overprøve. Det kan være faste avtaler med leverandører, foretrukne påføringsmetoder, tidsbesparende metoder og så videre. Saker som sier mer om profitt enn kvalitet. For nybygg er det lurt å spørre flere fagfolk til råds på et tidlig stadium, for eksisterende bør man i tillegg be om en teknisk analyse av påføringsflatene.

Ønskelig er det jo at farger og materialer velges samtidig, fordi fargekoder kan være bundet opp til et spesielt produkt med tilhørende standardfarger.

De fleste håndverkere har heldigvis yrkesstolthet nok til å fremme den beste og mest bærekraftige materialiteten i enhver situasjon, selv om det koster litt arbeid og tid. Eldre malermestere med mye erfaring og kunnskap er verdifulle, de har sett mye farge- og materialbruk og vet hva som funker. Det er å håpe at de lærer opp yngre kollegaer i å være på forbrukernes side. Det er mulig jeg romantiserer, men jeg ønsker meg flere unge malere som kan møtes ved husveggen til en fagprat og jobbe utradisjonelt og spontant. Det er også viktig å finne tilbake til bærekraftige metoder og produkter som er blitt avvist på grunn av industriens masseproduksjon. 

Jeg har spurt min favorittmaler Norbert Seidel om han kan lære opp nye krefter når han blir pensjonist. Han har en gammel, klassisk malerutdannelse og mange års erfaring, fra kalking av Aulaen i Bergen til de mest kompliserte restaureringer av dekor, freskomalerier og stucco lustro-arbeider, blant annet for Den Nasjonale Scene. Han tar med bøtta og pigmentene til samtalen, og han legger like mye av sjela si i å male veggene på institusjoner som i private hjem. «Pensjonist jeg?» ler Norbert. «Det blir jeg først når jeg detter ned fra stillaset med pensel i hånden.»

Vi får satse på at de som vil lære av veteranen ser sin besøkelsestid, i alle fall for en prat.

En veteranprat kan man kanskje også få med den pensjonerte malermesteren Bjørn Andersen fra Sarpsborg, primus motor for Malerfagets historielag og museumstanken. Et besøk hos ham for noen år tilbake var råspennende for en fargenerd som meg. Snakk om samling av malekunnskap i form av håndbøker, bilder, veiledere, gamle fargekart, verktøy og pigmenter han har samlet siden han var læregutt i 1955! Alt materialet gir et unikt innblikk i et fagområde som har utviklet seg fra man rev fargepigment for hånd på slutten av 1800-tallet, til den første blandemaskinen for farger kom på siste halvdel av 1900-tallet. Denne samlingen er en påminnelse om hvor viktig det er for både håndverkere og forbrukere å kjenne til malerfagets sammensatte fagkunnskap.

Var det lettere før, å få et bra resultat på veggen?