Maleren som gjør kunsthistorien levende

Penslene flyr raskt og presist over flaten. Hun sitter på gulvet i en bygning fra 1700-tallet, med et knippe pensler i hånda og gir en speildør et strøk grå maling. Mester Anne Louise gestikulerer med malestaven.

– Se så glatt og fin den er, den blir bare bedre og bedre, sier hun stolt og demonstrerer hvordan den brukes når hun trekker streker.

Hun liker tanken på at de som forbereder seg til norgesmesterskap i malerfag nå, legger ekstra flid i å drille inn teknikkene med å trekke streker og male med sjablonger. Ja, visst er dette et yrke for framtiden!

– Håndverk kommer mer på moten igjen. Det autentiske og bærekraftige er i tiden, og det er mer fokus på restaurering. Nå er det ny tid tilbake til røttene, det blir den store greia framover. Derfor er det gøy å være håndverker nå.

Hun nøler ikke med å anbefale yrket.

– Det er ingen oppskrift, for det blir aldri som du har tenkt. Jeg har bestemt og ombestemt meg mange ganger.

– Ta svennebrev og dra videre! Kom dere ut og lær av forskjellige folk, oppfordrer hun.

– Nå som alt er digitalt, gir det følelsen av å være unik å tilhøre et tradisjonshåndverk med røtter i middelalderen. Jeg har en veldig spennende hverdag, treffer nye folk, møter nye utfordringer og er fysisk aktiv. Kan faktisk gå 10 000 skritt i løpet av dagen, sier Anne Louise.

Gjør driver eget firma på Hamar og har Mjøs-regionen som sitt kjerneområde. I tillegg til svenneprøve og mesterbrev har hun studert ved Teknisk fagskole i Danmark, kunsthistorie ved Universitetet i Bergen og vært stipendiat for malerfag på Maihaugen på Lillehammer. Hun har jobbet med restaurering på Slottet, Drammen teater, museer, gamle trekirker og malt en lang rekke ærverdige hus og hytter.

Jenta som syntes det var skummelt å starte for seg sjøl da hun flyttet hjem igjen og bosatte seg på Hamar med familien, er i dag en høyt respektert håndverker med stjernestatus langt utover sin egen region.

– Hvorfor ble du dekorasjonsmaler?

– Skal du ha hele historien? ler hun, om hennes mormors spennende kjeller med antikviteter, om den gamle sengen hun kjøpte for egne penger som tiåring, og at hun likte å snekre da hun var liten. Nei da, det var ikke så opplagt. 

Etter ungdomsskolen tok hun gymnaset, slik alle som ikke visste hva de skulle gjøre gjorde. Deretter grep skaperlysten inn, da ble det malerlinjen på yrkesskole. En skikkelig tverrsnu, og et aldri så lite kultursjokk; fra en pen og pyntelig gymnasklasse var det en heller brokete gjeng hun møtte her. Flere ganger var hun i tvil om veivalget.

– Men jeg har alltid likt å bruke hendene mine. Likte farger, og tanken på å kunne lage noe pent trakk, sier hun.

Tvilen meldte seg også da hun som lærling sto ute og jobbet i kalde morgentimer. Men da hun fikk tilbud fra malermester Meusburger, som restaurerte taket i Kulturhuset Banken på Lillehammer til OL, om å bli lærling, var hun ikke sen om å takke ja. Da slengte hun dyna i bilen og flyttet til Odda.

– Han er en håndverker med høy yrkesstolthet, og det ble en lærerik tid. Han sendte meg på kurs i maleteknikker hos malermester Ole Andreas Klaveness i Oslo. Men det var aldri noen plan at jeg skulle spesialisere meg som dekorasjonsmaler. 

I sommer har hun ferdigstilt et stort restaureringsarbeid på Gaarder gard i Elverum og Heggeli, Moelven-brakken som Alf Prøysen ga foreldrene sine i 1955. Hun har skrapt uthusvegger og malt rutemønster på gulv i staselige stuer. Arbeidet er svært variert.

– De som måtte tro at den eller den jobben ikke er interessant for meg, glemmer at 80 prosent av en malers jobb er møkkete grunnarbeid. Det er liten forskjell på om du skraper en list under taket eller flat vegg, sier hun muntert.

Og grunnarbeid skal man ikke kimse av, hun har hatt gode læremestere!

Godt grunnarbeid er det aller viktigste. Det er en stor misforståelse å tenke at det er «drittarbeid» som noen andre kan ta. Jeg gjør alt fra skraping og hele prosessen, sier hun.

Nå er hun på jobb på Grøna, en gammel skysstasjon i nærheten av Skreia. Huset ble bygget på 1700-tallet da vegen over Totenåsen ble oppgradert til Vestre Trondhjemske kongevei. Vi er i en av stuene. Veggene er malt i oker og rødt. Barokkinspirerte farger kommenterer hun. Brystpanelet skal ådres, i en naivistisk stil som hun kopierer fra et gammelt skap. Over et vindu holder hun på å skrape fram en gammel dekorbord.

–  Her blir kunsthistorien levende. Plutselig oppdager du sammenhengene mellom historiske hendelser og utvikling av stilarter, sier hun og legger fra seg penslene. Døren skal få tørke før den ådres.

På gulvet står det et helt menasjeri med bokser, papirtallerkener og plastskjeer. Anne Louise blander sine egne farger. Når hun starter på et nytt prosjekt, lager hun sjelden fargeprøver i forkant.

– Når vi begynner å skrape, oppdager vi mye underveis, overraskelser som inspirerer og gir ideer. Da er det greit å blande og justere underveis i samarbeid med kunden. Derfor alle disse plastskjeene, ler hun.

Anne Louise Gjør håndterer tradisjonelle jordpigmenter slik en dreven kokk tryller med sine krydderier. På et rosa soverom i andre etasje blandet hun engelsk rødt og hvitt, og traff spot on.

Jobben på Grøna er allsidig og variert. Hun viser rundt i huset, ute på tunet og et stabbur. Der har hun restaurert flere gamle dører som var skadet og ødelagt. Nytt tre er felt inn under dørhåndtaket.

– Alt lar seg reparere. Her har jeg flekket og retusjert inn for å beholde det opprinnelige uttrykket. Ådringen var gjort med sjablonger og valse. Det er vanskelig å skjøte på en lasur og mye jobb, men eier vil ha det mest mulig originalt.

Anne Louise har fikset det mesterlig. Ingen tvil om at damen kan sitt fag. Et par timer med henne på jobb viser til fulle at malerfaget er et omfattende og spennende fag.  

– Dette er et håndverk, ikke kunst, presiserer hun. Det jeg gjør nå - blande farger, trekke streker, lage sjablonger, ådre og lasere  – var allmennkunnskap for 70-80 år siden. Jeg er en håndverker som kan rekonstruere og hjelpe til med farger. Men ingen kunstner, det har jeg ikke kreativitet til.

Uansett er det mange som anser det som kunst å kunne utøve faget slik hun gjør. En periode hadde hun lyst til å bli arkitekt. Vekk og opp fra håndverket.

– Nå er jeg glad for å være håndverker, å kunne gå på jobb hver dag og legge fra meg alt annet, sette på musikk, og bare jobbe. Jeg slipper gå på kurs i mindfullness i helgen for å få stresset ned. Som håndverker får jeg det i jobben. Jeg kan stå og fjerne maling med varmepistol i timevis, følge med nok for å gjøre jobben, og la tankene fly. Hadde jeg sittet på kontor hadde jeg veid 30 kilo mer, ler hun. 

Det var ønsket om å skape noe pent som førte henne inn i håndverksyrket.

– Det er veldig tilfredsstillende å tenke at der har jeg vært og der har jeg vært, når jeg kjører rundt i landet sier hun.

– Hvor lenge kan det du har skapt vare?

– Hundre, tohundre år… sikkert, sier hun tenksomt.