Låver forever

Den norske landsbygda preges fortsatt av store og små gårdsbruk omgitt av dyrka mark.

De fremstår i varierende materialiteter og farger. Mange tømmerbygninger, både våningshus og uthus, står fortsatt ubehandlet, men det meste av landbrukets bebyggelse er panelt og malt. Noen bygninger har til og med dekorerte portaler og forfinede detaljer. Det mest ikoniske bildet er imidlertid det hvite våningshuset og den røde låven, en fryd for øyet som bærer på lange tradisjoner og myten om «det gode liv på landet.» 

På mine turer kunne jeg konstatere at de røde låvene snart må bære tradisjonene alene, for gråfargen har sannelig begynt å gjøre sitt inntog både på bolighus, garasjer og andre småbygg i gårdstunet. Men heldigvis er mange av de store røde låvebygningene fortsatt å se. De klorer seg fast i kulturlandskapet sammen med uthus og sauefjøs. De siste skeive og værslitte, med gresstuster på taket. Alle disse driftsbyggene forteller om mange års nøysomhet og hardt arbeid på landsbygda.

Midt i denne sanselige historiefortellingen dukker det altså opp grå våningshus, det er ubegripelig. Det er som om to verdener kolliderer.

Vi har sett de triste byggefeltene og sørget over dem, men når landbruket mister fargeidentiteten sin, kan en viktigere skanse være tapt for alltid. Det er jo vår bondekultur som er bærer av arkitekturens polykromi. Den er dypt forankret og skulle inspirere og blomstre, ikke trendene fra interiørmagasiner og fargeindustri. Dog forteller jeg her fra én region; det kan, håper jeg, være et lokalt fenomen. Men det er en tendens.

Mange gårdsbruk er i endring, og mindre enheter må gi tapt på flere fronter i rasjonaliseringen og innføringen av ny teknologi. I økende grad ser vi bønder livnære seg med tilleggsjobber. Boligfunksjonen blir kanskje det viktigste på gården, og det er den som oppgraderes. «Modernisering» er livsfarlig for fargetradisjonene.

Særlig virker det som om endring skjer når kårboligen skal oppføres, eller et nytt hus skal bygges til de unge på gården. Det er her trendene fra byggefeltene smitter over.

Den innvendige dekoren som finnes i så mange stuer og rom går ofte tapt i renovering og følges ikke opp i nybygg. 

Omlegging av landbruket, blant annet innføring av rundballemetoden og satsing på nye fellesfjøs etc., har satt mange låver ut av drift.

Norsk Kulturarv har gjennom de siste årene ledet en nasjonal dugnad for å redde flest mulig av disse låvene og fylle dem med nye aktiviteter, som næringslokaler, utstillingsrom osv. Dette blant annet for å få fart på reiseliv og lokalt kulturliv. Millioner av kroner er stilt til disposisjon.

Ja, låvene utgjør en unik ressurs som bør reddes fra forfall. Det er vel og bra med ny bruk, men også her er det viktig at fargekulturen ikke endres for mye med nytt innhold. Vi må ikke synes det er stilig med gråskalaen i eksteriøret selv om arkitekturen innvendig får en minimalistisk designprofil. Se for deg en svart låve og et grått våningshus. Det blir som å skru av en bryter.

Vi bør minne om de røde låvenes tradisjonelle, bærekraftige materialitet, det kan inspirere til en snuoperasjon over hele «bondefjæla». 

Når vi ser på slitte sølvgrå vegger med flater og spor av rødfarge, der været ikke har tatt så hardt, er de ofte malt med rød komposisjonsmaling. Det er den «hjemmekokte vassmalinga», som var vanlig før industrialiseringen og alkydproduktene, som slites så vakkert. Komposisjonsmaling var billig og selvsagt hovedgrunnen til at uthus ble røde. Hvitfargen var dyr og forbeholdt våningshus og andre viktige fasader. Se, der har vi igjen det ikoniske bildet.

Komposisjonsmalingen, som lages av melklister, fargestoff og vann, er helt løsemiddelfri og miljøvennlig. Man kan lage den selv, eller kjøpe ferdig. Den flasser ikke, men smitter av om du tar på veggen. Men hva gjør det?

Pigmentene til denne malingen var ofte restprodukter fra gruvevirksomhet, og fikk navn etter stedet de kom fra, som Røros-rød fra koppergruvene på Røros. Nordover hadde man gjerne litt tran i malingen for å gjøre den mer slitesterk.

Det gjelder altså å bevisstgjøre om tradisjonelle materialer, dekor og farger som en gang florerte på landsbygda og passe på at det som ennå finnes ikke går tapt. «Låveløftet» med kursing i komposisjonsmaling brer om seg. Mens fokuset er der, sniker det seg altså inn grå industrimaling på andre elementer rundt gårdstunet.

Håper ikke det er et tegn på en begynnende resignasjon overfor dagens landbrukspolitikk, for å sette det på spissen? Et ubevisst ønske om å se seg selv i en ny kontekst? En slags «negativ hallusinasjon».

Farger er estetikk, men handler også om følelser.