Kommentar: Sommer med gylne okerfarger

Jeg dukker ned i datamaskinen, ferien er nok engang over, men i kroppen sitter avtrykkene fra sommerens ulike fargeopplevelser. Fra naturen aller mest, fargene i landskapet som omgir oss, stimulerende, men aldri påtrengende. Jord, trær, fjell, evig skiftende himmel og hav. Så er det de små blaffene fra blomster og bær, de mer heftige kulører, de er nødvendige kontraster. Dette sanselige tilfanget har vært «transformert» til arkitekturpaletter siden tidenes morgen.

Da jeg besøkte byen Menton i Frankrike i sommer, ble jeg klar over hvor bredt og vakkert fargespekter man kan oppnå ved bruk av f.eks. okerpigmenter fra naturen.

Menton ligger ved den franske rivieraen nær grensen mot Italia. Den har 30 000 innbyggere og er et populært feriested. Engelskmenn yndet å reise hit på 1900-tallet og bygget store Art Deco-hoteller langs sjøfronten, samt noen residenser i åssiden, som har svært verdifulle frescovegger intakt.

De fikk jeg ikke tilgang til denne gangen, men sitrongårdene i stein, de støvete grønnfargene i vegetasjonen og den røde jorda gjorde inntrykk. Det samme gjorde Gamlebyen i Menton, som klatrer oppover klippene i nyanser fra sitrongul til lys oker og gyllen oransje, toppet med nesten blodrøde okertoner.

«Det ser ut som husene er bygget oppå hverandre i en haug», bemerket barnebarna som ble fargeassistenter denne sommeren. Man skal tidlig krøkes for å utvikle en sann fargeforståelse. 

Dette måtte registreres, så vi samlet et spekter av okerfarger med kontrasterende vinduslemmer i ulike grå, blå og grønne toner. Ikke et brudd å se i lilla, sjokk-rosa eller turkis fra en og annen «små-gal» huseier. Franskmennene har kontroll. Er det en naturlig dannelse, eller er de her underlagt en «fargekontrollør»?

Begge deler skulle vise seg å være tilfelle. Poenget er ikke bare at det finnes en fargeguide, men også at huseiere har valgt farger fra denne guiden med omhu og sans for å stemme farger i et naboskap.

Det var en interessant øvelse først å bli kjent med fargene i byen, for så å oppdage at de hadde en regulering. Fargeguiden for Menton skulle vise seg å være utarbeidet av «min gamle venn», koloristen og arkitekten Bruno Goyeneche, som jeg inviterte til et fargeseminar i Sortland for nesten 20 år siden. Sortland var i ferd med å bli «Den blå byen» og han skulle snakke om fargeplan for Nice, som paradoksalt nok knapt har en eneste blå tone. Jeg husker vi humret litt over dette den gang.

Som Nice, så Menton. Guiden til Goyeneche har en fasadepalett for den historiske bebyggelsen, med tilhørende historiske aksentfarger for vinduslemmer/skodder. Han skriver at paletten med «tradisjonelle» nyanser kan brukes for alle fasader, uansett typologi, men er i første rekke tiltenkt de eldste bygningene som ligger i byens historiske hjerte og for nyere fasader i sammenheng med disse.

Han har også utarbeidet en palett for fasadene i Art Deco-stil fra 1918 til 1939. Den kan også brukes til bygninger i Belle Epoque-perioden og fasader som har dekorasjoner i relieff eller malt i «trompe l’oeil».

Dette er en mann med sans for detaljer. En tredje palett er dedikert vinduer, karmer, skodder generelt og dører, samt smijernsarbeid. Det anbefales å harmonisere fargene på inngangsdørene med fargene på skoddene, holde dem i samme kromatiske familie, men i mørkere nyanser. Alternativt kan man velge en komplementær farge. Her er det opp til huseieren altså. En del dører blir anbefalt gjenopprettet i patinert naturlig tre. 

Brosjyren som er gitt ut av Menton kommune har en hilsen fra ordføreren der han snakker om farger i byen sin med stort patos. Dette burde være noe for ordførere her til lands også. Som Goyeneche sier: «Vi må lære alle aktører å elske farger».

Byene langs Cote d`Azur ligner på hverandre i koloritten. De har hatt bra tilfang på jordpigmenter, særlig okerfarger. Lokale, kortreiste farger altså. Jean Philippe Lenclos, den kjente franske fargedesigneren, har skrevet om dette i boka «Couleurs de la Méditerranée, geo-graphié de la couleur».

Han nevner de berømte historiske okerforekomstene i Roussillon og omegn. Den velkjente okerfabrikken Mathieu er i dag dessverre nedlagt og omgjort til et museum for oker under navnet Ôkhra. Her finnes utstillinger og undervisning om fargeproduksjon, men okerfargen må du få fra andre steder, kanskje som kjemi? Trist at det er slik, men kanskje ny bevissthet om bærekraft vil være med på å gjenåpne flere slike jordnære produksjoner? Det går heldigvis rykter om at okerproduksjon i Provence-området er i gang igjen etter 50 års stillstand.

Okerfargene i Menton håper jeg har sitt naturlige tilfang – det vil være neste skritt å få undersøkt.