Kommentar: Fargeundervisning i karantene

Skoler har vært stengt, også kunsthøgskolene, der jeg til daglig underviser i rom, form og farge. Digitale løsninger har erstattet praktisk tilrettelegging i verksteder og klasserom, og studentene har måttet løse oppgaver hjemme med begrensede ressurser.

Jeg har lyst til å dele noen erfaringer som har gitt litt ettertanke. På fakultet for Kunst, musikk og design ved UiB hadde jeg og en kollega planlagt et kurs i grafikk med BA-studenter. Fokus var alkymi, farge og kreative prosesser, med åpent tema. De skulle jobbe analogt.

I slike kurs har de vanligvis et flott grafikkverksted med svære presser og nokså kostbare materialer å forholde seg til. Det ble selvfølgelig en helomvending til «hjemmetrykkerier». Men hva skulle de trykke med? Og hvor skulle de få farger fra?

Mange hadde reist hjem til foreldrene sine, og da uten tilgang til kunstmateriell. Alkymiens prinsipper ble dermed grundig testet: Ta det som ligger under foten din, det du normalt ikke verdsetter – og gjør det om til «gull».

Potettrykk er ikke å forakte i en nødsituasjon, og dette inspirerte videre til trykk med alt fra kålrabi, ingefær, gulrot, rødbete til kanelboller, blomster, blader, svamper, fjær, osv. Det ble morsomme blandingsteknikker som «Bandasje og linosnitt, gulrot og pensel.» Matvarer og plantedeler ble også løsningen for å lage farger.

Noen fór ned i fjæra i vestlandsnaturen, andre gikk i skogen eller rotet i kjøleskap og krydderhyller. Tang og tare, ramsløk og avocado, gurkemeie, tinnved, lav og solbærpulver ble fargetestet, for å nevne noe. En student kokte påskeliljer, roseblad og andre blomster med varierende hell, og prøvde også med utvannet jord, det siste fungerte og ga gode avtrykk.

En annen skrapte lav fra berget ved havet og kvernet det til finmalt pigment, for så å gjenskape strukturene i berget på papir. Papiret laget hun av finmalte eggekartonger og oppkvernet blæretang som lå i vann i to døgn, deretter mikset godt, for så å settes til tørk i rammer. Snakk om bærekraftig alkymi.

Prosessen fikk meg til å tenke hvordan mennesker tilbake i tid verdsatte fargestoffer og materialer de fant i naturen, og hvordan tilgangen på ressurser la grunnlaget for blant annet fargenes symbolverdi. Farging fra matvarer og naturressurser er i dag en godt utprøvet kunnskap hos de dedikerte, men allmennheten og mange fagpersoner som jobber med farge har havnet i et avhengighetsforhold til kjemisk fargeindustri.

Selv fikk jeg nok en påminnelse om dette, og studentene innså at farging med naturelementer er noe de vil oppdatere seg på.

Vi må 4500 år tilbake i tid for å finne de eldste plantefargene, og dermed det første utgangspunktet for menneskelig aktivitet i forhold til farger i omgivelsene. Vi kan si at arkitekturens farger springer ut fra en kollektiv folkelig kultur, der en rekke uttrykk fremdeles står å lese som direkte og fargerike vitnesbyrd på hulevegger, i arkeologiske utgravninger og i rekonstruksjoner av fortidens byggverk over hele verden.

Fargen har vært en brobygger fra menneskets indre liv til arkitekturens former gjennom kulturer og epoker. Den gang det var kort vei fra sjel og kropp til klesdrakt og videre til hule, hytte og hus og tempel, sto mennesket i tilsvarende nær forbindelse med landskap, ånder og magi.

Med den gradvise løsrivelsen fra naturen ble fargestoffer og pigmenter mindre mystiske, men det symbolske innholdet var fortsatt viktig, og sto stadig i relasjon til tilgjengeligheten. De klare fargene var kostbare å fremstille, og opp til hundre ganger dyrere enn de vanlige jordpigmenter og oksider.

Ett eksempel: Den mytebelagte purpurfargen ble oppdaget av fønikerne omkring 1600 f.Kr. Kjært barn har mange navn, fargestoffet ble også kalt «Toinikou», og har sine referanser til «fugl fønix», soloppgangens fugl, med et fargespenn fra skarlagensrødt til mørk fiolett. Den ble utvunnet fra en kjertel i sjøsneglen «Murex brandaris». For å få fram 1,4 gram fargestoff behøvde man kjertelsaft fra 12 000 snegler. Det sier seg selv at lite av denne fargen ble brukt til arkitektoniske formål, snarere til tekstiler for konger, keisere og geistlige.

Man forstår at det polykrome uttrykk oppsto som et ideal, først i tekstiler, keramikk og gjenstander, senere i arkitekturen. De farger vi eksponerer i klær, på bilen, hjemme i stua og på våre hus i dag, som signaliserer «image», alder, klasse og gruppetilhørighet tar utgangspunkt i helt andre forutsetninger. Vi er påvirket av trender og har lite kunnskap om fargenes kulturhistorie og symbolverdi, noe vi kunne brukt mer bevisst, også i arkitekturen. Fargen er demokratisert, den er blitt allemannseie; purpur som en gang var keiserens farge, har i dag ingen status.

Jeg tror det var flott for ungdommen å ta fatt i naturressursene, de koste seg til tross for krisen og nedstengingen av skolen. De innså hvor vanskelig det en gang var å få tak i farger og de prioriteringer som ble gjort i bruken av dem. At vi i dag er raske med å definere saftig fargebruk som vulgært, ikke dignifisert, ble en annen håndfast refleksjon.

Spørsmålet vi stilte oss til slutt er hvordan håndverket og naturressursene kan tas videre fra opplagte anvendelsesområder som farging av tekstil, garn og papir til bruk på vegger og tak i arkitekturen. Blir det som å snu arket og begynne på nytt?