Jutestrie gir Osloskole slette vegger

Før gipsplater og moderne platekledninger kom på markedet, var det jutestrie som gjorde veggene slette, og som i mange år ble brukt som underlag for maling og tapet i offentlige bygg og eldre boliger.

Den ble strukket over tømmervegger eller rupanel, pålimt maskinpapir og malt. Et tekstilbasert håndverk som både gir diffusjonsåpne vegger og tåler tidens bevegelser. Mange av disse veggene står like godt fremdeles.

På Edvard Munch videregående skole i Oslo videreføres det gamle håndverket, når Malermester Studsrud og Historisk Maling strekker store flater med ny jutestrie. Skolen holder til i de tidligere lokalene til Statens håndverks- og kunstindustriskole fra 1903 – et fredet og ærverdig bygg der tradisjon og håndverk fortsatt står i sentrum.

 – Jutestrie var datidens gipsplater, slik du fikk slette vegger, forteller malermester Roger Studsrud i Historisk Maling.
– Den gangen var det moderne med slette flater, akkurat som nå. Strie og papir var for arbeiderklassen, mens linlerret var for de mer velstående. Det var så tettvevd og jevnt at dekorasjoner og motiver gjerne ble malt rett på lerretet etter at det var spent opp, sier han.

Gullalderen for jutestrien var på slutten av 1800-tallet.
– 1890-tallet var jutestriens storhetstid. Nye materialer kom etter hvert, men mange bygg fra den tiden står fortsatt – og jutestrien holder seg imponerende godt, sier Studsrud.

For at strien skal kunne legges sømløst på store veggflater, må den sys sammen i lange lengder. Den jobben utføres hos Historisk Maling på Ørje, hvor Bjørg Eva Brandsrud sitter ved symaskinen og syr sammen jute i flere meters bredde.

– Vi får gjerne tegninger av rommene, med vinduer og dører markert. Da planlegger vi hvor skjøtene skal ligge, og syr de fleste lengdene ferdig hos oss. Noen skjøter sys på stedet, og skjøtene legges som regel over og under vinduer, og over dørene. Når vi er ferdige, er resultatet en hel, jevn og stram flate, forklarer Studsrud.

Jutestrien leveres vanligvis i 295 grams kvalitet og 183 centimeter bredde, som er den mest brukte.
– Den kom i tettere og finere varianter også, men var mye dyrere og ble brukt sjeldnere, sier han.

Når jutestrien ankommer byggeplassen, starter arbeidet med å strekke den stramt over rupanelet.
– Strien må være stram som et trommeskinn. Det utgjør fundamentet for det som kommer oppå, sier Studsrud.

 – Det er fort gjort å gjøre feil, og da må man starte på nytt. Vi bruker nellikspiker, med tre centimeter mellom hver. Det er den gamle metoden, og den holder fortsatt. Mange av jutestriene som ble strekt opp for 150 år siden er fortsatt like fine i dag – nettopp på grunn av nellikspikrene.

Etter oppspenning legges et 125 grams papir over jutestrien.
– Vi forlimer papiret, lar det ligge i 10–15 minutter og limer det deretter rett på jutestrien – nesten som et tapet. Så får det tørke et par dager før papiret grunnes med linoljegrunning og males med for eksempel linoljemaling, emulsjonsmaling eller eggoljetempera, forteller Studsrud.
– Det er viktig å bruke en oljegrunning som ikke løser opp limet.

Resultatet blir en robust, diffusjonsåpen overflate som tåler bevegelser i underlaget og samtidig demper lyd.
– Taket og veggene kan bevege seg under uten at det sprekker, og gir rommet det opprinnelige uttrykket, sier han.

I dag brukes jutestrie først og fremst ved restaurering, reparasjon og rehabilitering av eldre bygg.
– Det er sjelden vi strekker jutestrie i nye bygg, den hører hjemme i historiske prosjekter, sier Studsrud.
– Når du først ser en ferdig strekt jutestrie, skjønner du hvorfor folk før var stolte av det. Mange vil nesten beholde den ubehandlet – den har en vakker, naturlig farge.

For Studsrud handler arbeidet med jutestrie om mer enn teknikk. Det handler om å både holde liv i og videreføre kunnskap som nesten er i ferd med å forsvinne.
– Dette er et håndverk som krever både øye, erfaring og tålmodighet, og det er et håndverk som fortjener å leve videre, avslutter han.