Hvordan forenes om en felles fargestrategi?

Bor du i et rekkehusområde/borettslag som skal pusses opp, er det fare for at «minste felles multiplum» blir avgjørende. Fasadene blir nøytrale og fargeløse fordi man ikke klarer å bli enige. Skal det males til våren, er derfor lurt å starte prosessen nå for å sikre muligheten for et godt og harmonisk fargeprosjekt.

I den nye veilederen for byområder i Oslo finnes mye nyttig kunnskap og informasjon om styring av fargeprosjekter. Blant annet finnes en nyttig sjekkliste (se faktaboks), og dersom man starter prosessen med et åpent sinn både hos ansvarlig fargekomité og beboere, kan det ende godt.

Dessverre strander det litt for ofte med heftige diskusjoner og usaklige meningsutvekslinger mellom de involverte på målstreken. Selv om intensjonene er gode og fargeprosjektet er lovende, kan «liten tue velte stort lass», som det heter.

Hva er det som går galt?

Farger handler om følelser, og de fleste har klare fargepreferanser, særlig i måten vi kler oss på og ting vi omgir oss med. Det gjelder også biler, møbler og interiører. Det er derfor også menneskelig at beboere engasjerer seg emosjonelt i et felles fargevalg for husfasader. Det gjelder ikke bare rekkehus, men også bygårder, urbane kvartaler og andre boligområder der ytre vedlikehold er sameiets eller borettslagets ansvar.

Menneskelig er det også at folk flest ikke er glad i forandring. Det sitter langt inne i fargespørsmål, og særlig dersom det er endring fra nøytralt til farge.

Dette handler ikke bare om estetiske preferanser, men om identitet, image og økonomi i den forstand at svært mange tenker salgbarhet av sitt objekt. Og da spiller dessverre samtidens trender en stor rolle. Det er disse punktene som er kjernen til problemet.

Det kan derfor være lurt å sette opp en liste med kriterier for et helhetlig fargevalg som kan forankres, helst på en generalforsamling. Dette kan ligge som et fundament når man skal argumentere for framsatte løsninger, for å unngå en fragmentert «synsing» når avgjørelser skal tas. En intern ansvarlig komité med fagkompetanse har også lettere å oppnå den tillit som er nødvendig for å ta beslutninger på vegne av felleskapet. Å ha en profesjonell fargefaglig konsulent på laget er lurt. Dette mener jeg gjelder alle arkitektoniske objekter, uansett størrelse.

Komité og konsulent bør arbeide sammen og gi seg god tid, og legge fram minst to godt begrunnede alternativer som tilfredsstiller de valgte kriteriene. Et tredje alternativ kan være å beholde eksisterende farger, muligens noe «justert». Det er imidlertid helt avgjørende at komiteen står samlet bak dette og ikke splitter seg i forskjellige retninger når saken presenteres.

Konsulenten bør være med på flere møter med beboerne, for å begrunne fargeforslagene og for å svare saklig på spørsmål. I kraft av å være en uavhengig fagperson kan man snakke friere, selv om man risikerer å måtte ta kritikk.

Det er en del av jobben. Det er uansett viktig å ta innspill på alvor og imøtegå disse med empati og interesse.

Noen har kanskje sett et vakkert fargeprosjekt et annet sted, til og med i Italia eller Frankrike; da må man inngå i dialog og forklare viktigheten av kontekst, samt redegjøre for hvordan lyset i Skandinavia er annerledes enn i Syd-Europa. Det er også viktig med faglig argumentasjon om fargens rolle i arkitekturen, om hvordan fasadenes størrelse, himmelretninger, stilart og omgivelsenes karakter gir de første retningslinjer og premisser for fargesetting. Man kan i tillegg passe på at store fargeprøver blir satt ut mot nøytral bakgrunn og i riktig lys.

Jeg har opplevd komiteer som gir opp hvis det blir for mye diskusjon. Både negative og konstruktive innspill fra beboerne er lette å takle for en fagperson, men kan føre til resignasjon hos de ansvarlige. De synes det blir for arbeidskrevende, og noen er redd for å gjøre seg upopulære. Det er forståelig.

Min verste og beste opplevelse i rollen som konsulent var da jeg foreslo en endring fra én rødfarge til fire jordfarger på et stort borettslag. Argumentet var mangfold og bedring av identitet, samt integrasjon i landskapet. Arkitekten for rehabiliteringen var med på lag, og sammen med personer i styret dannet vi en komité. Jeg hadde en anelse om at det skulle bli vanskelig å få forslaget gjennom. Foran oppsatte fargeprøver på «dommens dag» så jeg en gjeng beboere komme raskt mot meg i samlet tropp. Foran gikk en person med hevet paraply.

Heldigvis var det en klok person i styret som grep inn og foreslo et beboermøte der jeg kunne holde en forelesning om farge med påfølgende argumentasjon for forslaget. Det ble gjennomført og forsamlingen var helt stille inntil huseieren med paraplyen brøt inn med sine motargumenter, som egentlig handlet mest om redsel for endring.

Da reiste en annen beboer seg, pekte på meg og sa til damen: «Jeg tror mer på henne enn på deg». Prosjektet ble gjennomført, men vel å merke med dialoger der vi kunne bytte litt rundt på de fire fargene så alle ble fornøyd.

I dag er tilbakemeldingene strålende, jeg håper også damen med motforestillingene trives i mangfoldet. Takket være henne ble det tatt avgjørende grep. Beboerne kom til orde, de ble tatt på alvor. Prosessen var ikke helt etter boka, og det viser at ethvert tilfelle krever sin løsning.

Mantraet er å bygge felles forståelse og åpne for dialog så tidlig som mulig, stake ut kursen og så holde bestemt i roret.

I fargespørsmål gjelder ikke fullt demokrati.