Hvitfargens mange uttrykk

Gjennom historien har hvitfargen blitt brukt som en imitasjon av marmor og lyse steinsorter der man ikke hadde råd til slike fasader. Hvitt er fortsatt symbolet på rikdom og dannelse. Vi tviholder også på forestillingen om at antikkens templer og former var hvite og rene og ikke besudlet av «vulgær» fargebruk. Det er det vi kaller «hvite løgner» i kulturhistorien.

Under snøen ligger vårens farger, jordfargene, som snart vil dukke opp. Jeg kommer å tenke på et fargeprosjekt jeg ledet for noen tiår siden i regi av Institutt for Romkunst, der en gjeng kunstnere og arkitekter skulle studere fargene i Risør. Kommunen stusset over vårt forslag, «Her er jo bare hvitt», som de sa.

Prosjektet satte spørsmålstegn ved dette og innbyggernes påstand om at byen alltid hadde vært hvit, og utfordret kulturvernlederen i kommunen, som ga sin fulle støtte til en utredning om temaet.

Vi laget fargetrapper under kyndig veiledning av konservator Jan Andersen fra Riksantikvaren, for å finne fargelagene før og etter bybrannen. En rekke stikk, malerier og andre visuelle fremstillinger av Risør ga utfyllende informasjon om historiske farger, og vi kunne trekke noen forsiktige slutninger på grunnlag av dette.

Blant annet viste kildene de første tømmerhusene i byen som ubehandlet eller tjæret, og etter som de ble ikledd panel kom fargene, slik vi har sett ellers i landet. Rødt i form av jernoksid, oker og umbra, men også sporadiske grønne og til og med blågrå farger (kjønnrøk).

De historiske fargene ble malt opp på plater og plassert på vegger i byen til overraskelse for mange. En registrering av dagens hvitfarger ble stilt ut som en palett med spørsmålet: Hva er egentlig «Risørhvitt»? Paletten viste spennet fra blågrå nyanser til gulaktig og rosa som snøen utenfor vinduet mitt.

Blyhvitt var en del av den eldre hvite paletten, og kan ha påvirket nyansene. Denne malingen var imidlertid dyr og sjelden brukt. Den hvite dominansen vokste derimot fram etter 1920, da titanhvitt ble tilgjengelig som en rimeligere hvitfarge. Først kom fasadene mot sjøen for å vise at man hadde god råd, så mot gatene, og etter hvert preget fargen hver minste krok i byen. Den skulle spre seg såpass raskt og med så stort omfang, at selv den eldre generasjon i Risør ikke mintes byen som noe annet enn hvit.

Konklusjonen vår ble overlevert til Risørs befolkning: «Ved å gi mindre elementer og uthus i byen en forsiktig fargesetting i henhold til tradisjonsfargene ville historien bli mer lesbar og de hvite volumene stå tydeligere fram i kontrast.» Det blir en mer interessant by.

Denne tankegangen var helt i tråd med arkitekten og billedkunstneren Le Corbusiers uttalelse på samme tid som hvitfargene gjorde sitt inntog i Risør i 1920- åra, her referert fra boka «The Architectonic Colour» av Jan de Heer: «The calcimine (whitewash) glows due to the wall surface that is dark (burnt umber or natural terra umber), due to the wall that is warm (ochres), due to the wall that yields (blues etc.). A house that is entirely white resembles a cream jug.»

Det Le Corbusier kaller calsimine var en vakker, dempet, noe transparent hvitfarge basert på zinkoksid og pigmenter, lim og vann. Han brukte også blyhvitt (i dag forbudt) og kritt i sine varme hvitfarger.

I dag domineres mange hvite eksteriører av titanhvitt i sin reneste kritthvite form, og bøtta er «helt utover» alt som heter detaljer og vindusomramninger. Kanskje også i Risør?

Titanhvitt brukes i opp til to tredjedeler av verdensproduksjonen av maling. Norge produserer mest av denne hvitfargen, takket være to norske forskere som i 1909 fikk patent på fremstillingen av det som kalles titandioxsid, basert på mineralet ilmenitt. Produksjonen startet fra et dagbrudd i Tellnes, i området rundt Sogndal, og pågår fortsatt. Neste produksjonssted er utenfor Fredrikstad, Kronos Titan, her bearbeides ilmenitten til titandioksidpigmenter.

Kunstner Marte Johnslien har gjennom sitt doktorgradsarbeid ved KHiO aktualisert titanproduksjonen i Norge. Hun mener titan har påvirket vår måte å oppfatte verden på, i kraft av å gjøre svært mange dagligdagse gjenstander, hus og omgivelser hvitere eller lysere. I sitt prosjekt «Hvitt til Jord» peker hun på hvordan pigmentet har påvirket både miljøet og vår måte å se verden på, og spør: Hvorfor er ikke denne historien en del av vår nasjonale bevissthet?

Nå har hun og Ingrid Halland, arkitekturhistoriker og kunstkritiker, fått 12 millioner kroner av Norges forskningsråd til et prosjekt der de skal undersøke hvordan Norge har gjort verden hvitere. Selv er jeg også opptatt av hvordan titanhvitt langsomt har snudd en naturlig, frisk kolorisme i arkitekturen til en fascinasjon for det dempede og fargeløse, uansett fargevalg.

Titan er billig og har stor dekkevne, konsekvensen er at fargepigmentene «spises opp», og vi får det jeg kaller «blakke og støvete» farger. Er vi blitt manipulert til å like dette?

Det skal bli spennende å følge forskningsprosjektet til Johnslien og Halland. Vi savner kolorismen og de vakre, nyanserte hvitfargene. Kanskje kommer de med noen løsninger?