For mye synsing om farge

De fleste reportasjer om farge beveger seg rundt den samme materien, at alt blir grått, og det fokuseres på sensasjons- og konfliktstoff. Med andre ord: synsing i kor og for lite journalistikk i beste forstand.

Mange som ringer meg åpner med spørsmålet: «Hvorfor er farge viktig for oss mennesker?» eller enda verre «ER farge viktig for oss mennesker?» Da blir jeg litt trett.

Fargene er jo der, de er del av oss, de er del av naturen. De finnes i ALLE fagområder, vi trenger dem i hverdagslivet, vi trenger dem til fest. Vi vurderer dem når vi spiser, når vi drikker, når vi handler, når vi sporter, når vi elsker, når vi hater, vi opplever dem når vi fødes og når vi dør. Farger er ikke bare forbundet med naturen, men også med menneskelige følelser og emosjoner. Fargen har vært en brobygger fra menneskets indre liv til arkitekturens former gjennom kulturer og epoker, fra sjel til klesdrakt og videre til hule, hytte og hus og tempel. Mennesket sto i tilsvarende nær forbindelse med landskap og omgivelser, med ånder, symboler og magi. Da var det ingen som spurte om farge var viktig.

I dag er det som om sanselige verdier, ja omgivelsene som helhet, er noe vi kan velge å ta innover oss eller ikke. Kanskje ikke så rart at vi får «fordummende» diskusjoner.

Jeg ønsker meg en journalist som kan spesifisere et mer filosofisk eller antropologisk utgangspunkt.

Da kunne man gå videre til en god diskusjon rundt temaer som: Kan farge bidra til å humanisere arkitekturen? Hvordan oppnår man dette i andre kulturer? Hva med det internasjonale begrepet «Healing Architecture»?

Det representerer samspillet mellom materialitet, form, lys og farge, og ikke minst atmosfære. Her kan vi snakke byrom så vel som helseinstitusjoner. Men igjen er det integrasjonen mennesket/omgivelsene som skaper dynamikken. Det er denne dimensjonen vi alltid må ha med.

Den som vil skrive om Oslos urbane fargemiljøer, eller mangel på sådanne, kunne med hell steppe ut av den evige reportasjekøen rundt Barcode og Munchmuseet. Se heller potensialet andre steder i hovedstaden. Det bor folk i krokene innover også, ikke bare langs havnefronten, og her finnes artig kolorisme som kan inspirere og utvikles videre. Det har ikke Bjørvika mye av.

Hvordan vi bruker og utvikler de gode eksemplene vil også virke mer motiverende på aktører i fremtidige utbygginger. «Look to Tåsen» har jeg en gang skrevet i en kommentar. Småhusbebyggelse, individuelle fargepreferanser. Ja, men med historiske forankring.

Tilsvarende småhusområder finnes både i øst og vest innenfor Oslos grenser. Noen gråner, her kan fargene hentes tilbake. For noen uker siden kom jeg over en fargeplan fra 1929 for Øvre Smestad. Signert ærbødigst av tre herrer, mon tro om de var arkitekter? Planen tar for seg gatebilder og akser, dynamikk og samling, valører og synsfelt.

Kjære journalister, grav opp flere av disse! Kanskje var slike planer vanlige før krigen, vi vet jo om den store tevlingen om hovedstadens farger i regi Oslo Byes Vel og Henrik Sørensen i 1927. Den har trigget manges interesse.

Flere områder i Oslo demonstrerer helhetlig fargeplanlegging, selv om intensjonene ikke alltid er fulgt opp så godt som i for eksempel «Det Rivertzke kompleks», (1912), på Sagene, med sin treklang av varme, jordgrønne og røde toner mot detaljer i gult. Arkitekt Rivertz har tegnet, men hvem står bak fargeplanen? Litt graving og intervju?

I «Torshovbyen», (1925), som ble regulert av Harald Hals og Adolf Talberg, har gulfargen en sammenbindende effekt. I dag har man bommet litt og endt opp med ulike toner. Vinduene har også fått litt ymse behandling. Ting kan justeres, det kan bli helt igjen. En fargeveileder vil forhåpentligvis forhindre slike feiltrinn i fremtiden.    

Look to Romsås, sier jeg videre. Her kan det graves fram en fin historie. Tegnet av «Romsåsteamet», mange flinke folk, i perioden 1968-74. Interiørarkitekt Solveig Lønne Christiansen var med på dette og laget en fargeplan i klare toner for veggene på balkongene, (muligens) inspirert av Le Corbusier. Området er rehabilitert i nyere tid og fikk pris fra OBOS i 2015. Her har man bekostet omtekking av tak, nye balkonger med innglassing, etterisolering og teglforblending av fasader og utskifting av vinduer.

Dette er et av de største rehabiliteringsprosjekter i norsk bolighistorie siden byfornyelsen i Oslo på 1980-tallet. Å få dette til å se så enhetlig ut er en bragd. Fine dempede farger og materialer, ulike kunstneriske uttrykk på gavlene som gir identitet. Men hvor ble det av Le Corbusier? En tidstypisk detalj, de klare fargene kunne kommet inn på en ny måte som et sting til et ellers sobert uttrykk.

Til slutt: Look to Stovner? Grått sier du? Visste du om den lille oasen av trehus i sentrum, den kan vel fort generere en fargekultur videre til andre bygg? Her finnes muligheter. Hva med Løren? Mange områder har slike enklaver av farge som kan gi synergieffekt.

Dette er kun noen hint, jeg håper noen skarpe penner der ute tar tak i gode historier om Oslos farger. Det vil tjene kommunens fargeveileder og inspirere folk til å bruke den for å ta vare på byen sin.