Fargeteorienes begrensninger og muligheter i arkitekturen

Uansett om man får velge fra et antall fargekoder eller skal navigere selv, er det viktig å huske at  fargen aldri er alene. En fasadefarge spiller sammen med naboenes kulører, med omgivelsens vegetasjon eller med andre elementer. En god dynamikk mellom ulike farger og materialer i arkitekturen, er det som fører til berikelse av vårt fysiske miljø.

Kan man i slike spørsmål støtte seg på fargeteori og regler for harmonisk fargekomposisjon?

For hundre år siden ville man nok sagt ja, men i dag er skepsisen til rigide regler for fargeharmoni stor i fagmiljøene. Vi som er i kontakt med undervisning ser også at alt som betegnes som fargeteori fra opplysningstiden og fram til nå, gradvis skyves ut i periferien til fordel for en mer intuitiv og fri tilnærming til fargesetting. Dette gjelder både i kunst, arkitektur og design. Holdningen er at rigide ideer om fargesamspill begrenser utfoldelsen.

Det jeg er redd for er at man ved å avvise all form for teori «kaster barnet ut med badevannet». 

Det er vanskelig å improvisere fritt på en overbevisende måte uten noen form for kunnskap om de objektive lovmessigheter som utgjør fargens natur. Her ser jeg for meg mye hjelpeløse fakter og en vilkårlighet som vi har sett altfor for mye av langs gater og i boligområder.

Det viktige blir derfor å peke på den kunnskap som er basert på interaksjon og opplevelse av farge, og ikke den som er basert på «formale konstruksjoner».

Når det gjelder fargenes samspill, refereres det ofte til pedagogen Josef Albers (1888–1976). Hans ikoniske verk «Interaction of Color» ble utviklet i samarbeid med studenter ved Yale-universitetet i løpet av 1950-åra og har vært det viktigste bidraget til fargeundervisning og praksis fram til nå.

Verket er fortsatt like aktuelt fordi det baserer seg på øvelser og erfaring med å se og forstå fargenes foranderlighet og relative virkning.

I motsetning til sin tidligere lærer og kollega ved Bauhaus, Johannes Itten, og mange samtidige teoretikere, hadde Albers en dyp mistillit til formelle regler for fargekombinasjoner, hovedsakelig fordi de ikke tok for seg det relasjonelle og situasjonelle. Han hevdet da, som mange gjør i dag, at «mekaniske  fargesystemer» ikke er fleksible nok til å forutse eller beregne de mangfoldige endringsfaktorene som kan oppstå. Her baserer han mye av sin kunnskap på kjemikeren Michel Chevreul (1786-1889) som lanserte «lovene for simultankontrast», det vil si formuleringer om hvordan fargene endrer seg når de kommer i kontekst, mot ulike bakgrunner osv.

Aktuelt i arkitekturen? Ja!

Josef Albers mente at det å skape gode fargesammensetninger krever årvåkenhet, fleksibilitet og taktiske ferdigheter. Han satte spørsmålstegn ved begrepet «fargeharmoni» og faktisk fremmet han «disharmoni» som like interessant. Han refererte blant annet til dissonans i musikken. Enhver kunstner vil vel si seg enig i dette, og det samme gjelder de fleste samtids designere og arkitekter.

Som pedagog utviklet han helt spesielle øvelser for å studere fargenes foranderlighet i ulike sammenhenger, blant annet for å kunne bedømme valørtrinn og metningsgrader, skape gode kontraster, forskyve fargene bevisst mot ulike bakgrunner osv. En viktig øvelse som er aktuell i forbindelse med arkitektur er å å justere proporsjonene i en fargekomposisjon for å endre utrykkets karakter. 

Som han uttrykte det: «Komposisjonsstudier lærer oss at enhver farge kan settes sammen med hvilken som helst annen farge, forutsatt at mengdeforholdet er riktig».

En annen pedagog som hadde samme tilnærming, var sveitseren Aemilius Müller (1901-1989).

Müllers tilnærming til farger var, akkurat som Albers´: mindre basert på teori og i stedet forankret i visuell opplevelse. Han forbedret William Ostwalds (1853-1932) rigide fargesystem ved å omorganisere det slik at man valgte farger ut fra visuelle kriterier snarere enn ut fra strenge lovmessigheter.

Han oppdaget og lanserte fenomenet fargeinversjon (kombinasjon av farger med inverterte lysnivåer). Målet hans var fargekunnskap for alle, og han jobbet med å gi skolebarn et lite fargeatlas som inneholdt flyttbare fargeprøver slik at de kunne leke seg og trene opp fargefølsomhet. Noe for vårt skoleverk?

Dette er bare to av flere fargeteoretikere som er svært viktig å sette seg inn i når man skal jobbe med farger, uansett fagområde. De er selvsagt ikke helt frie for normative synspunkter, men vi kan betrakte dem som didaktikere som ønsket å formidle fargekunnskap ut fra direkte visuell erfaring. Deres pedagogikk må ikke mistes av syne når nå alle skal male sine hus til våren, eller skape spennende  fargematerialiteter.

Jeg ville nå slengt på Johannes Ittens (1888-1967) kontrastbegreper i tillegg (se faktaboks), men hans harmoniregler tror jeg vi legger til side.

Så spør du kanskje, finnes det ikke noen kvinnelige fargeteoretikere vi kan studere? Jo, og det er stoff for en helt egen kommentar.