Fargestrategi som et dynamisk verktøy

Mange kommuner er nå i ferd med aktivt å ta i bruk fargeplaner som styringsverktøy for sine sentrumsområder. Oslo kommune har i lengre tid kjent det økende presset på utformingen av et voksende sentrum, og vist vilje til å gå dypt inn i dette problemområdet med en omfattende fargeveileder. Den er blitt en inspirasjonskilde for huseiere, utbyggere, fagutøvere og forvaltninger. Jeg vil tro at det som presenteres av generelt stoff her er nyttig for de fleste som sitter med ansvar for dagens byutvikling.

Når det kommer til å lage fargestrategier for store, nye områder kreves imidlertid evnen til å integrere slike allmenne råd i det mangfold av bygningstyper og bebyggelsesformer som ligger i bestemte regulerings-og bebyggelsesplaner. 

Man må spørre seg: Hvordan skal en fargestrategi som legges tidlig i en byfornyelsesprosess kunne gi føringer som sikrer kvalitet når prosjektene senere skal konkretiseres på «tegnebordene»? Tidsaspektet her er et stort moment. Hvor langt kan strategien gå i å gi detaljerte retningslinjer, ja kanskje til og med nedfelle bestemte materialkvaliteter og farger, når realiseringen ennå ikke har bestemte aktører?

Da vil det være nødvendig å legge gode føringer som er tydelige nok for utbyggere og fremtidig involverte arkitekter, samtidig som den er åpen for kreative tolkninger og innovasjon. Den må være prosessuell og elastisk, og romme dialog der det samsnakkes, noe som krever en aktiv ledelse.

Jeg tror det er en grunn til at det ikke finnes mange slike overordnede strategiplaner for fargesetting av nye områder. Det er lettere å lage regler for form, høyder og tetthet, det er «kjent stoff» og respekteres av de fleste. Farge er liksom noe ekstra, og her har det vært frislepp lenge nok.

Det beste og sikreste man kan gjøre er å legge en bred analyse av området og konteksten til grunn for strategien. Det blir en fortelling som arkitekter kan forholde seg til når prosjektene kommer på tegnebordet.

Man må spørre seg om det finnes en lokal farge- og materialidentitet i nærområdet? Lokale materialressurser? Bygningstyper? Epoker? En farge-/materialanalyse kan utføres i forhold til omkringliggende bebyggelse. 

• En farge- og materialstrategi må forholde seg til omgivelsene på en dynamisk måte. Samtidsarkitektur mot småhusbebyggelse fra 1950-tallet? Det kan gå fint, ikke minst dersom man integrerer elementer fra det bestående i det nye. For eksempel farger.
• Tenk på den fargehukommelsen man har når man beveger seg inn i ett område fra et annet, den vil prege opplevelsen.
• Når det gjelder de mange sjøfrontutbyggingene som foregår i norske byer, vil jo kantsonen mot vannet være vital, så vel som fjernvirkningen derfra. 
  

Klimaet og solforhold vil være en naturlig del av analysen for hele utbyggingsområdet. Varme farger og materialer lyser opp i sola og gir mye til omgivelsene. Kjølige farger slokkes ut og blir gråaktige i det varme lyset. Omvendt vil kjølige farger blaffe opp og blir vakre i kjølig lys/nordlys, og rødt og gult dempes. Resonnerer man fargeteoretisk og i forhold til den sanselige opplevelsen av farge, kan det allerede her legges en løype.

Så er det klimaet da. Mye blest og snø? Ligger området eksponert for mye vind i vinterhalvåret bør man unngå kjølige toner og plate/glass-arkitektur som vil fremheve kulda.

Jo, det er mulig å legge føringer som dette og flere for en fremtidig strategi. Det vil gi en felles plattform for alle som tegner, men er det nok til å sikre helhet så vel som kvalitet på detaljnivå?  

Hva kan man så oppnå med velvalgte farger og materialer?

Jo, man kan skape helhet og fremheve viktige gater og områder, men også dekonstruere og dele opp volumer og områder der det er behov for nedskalering.

Kanskje har man behov for å tydeliggjøre noen elementer eller kamuflere andre. Veifinning og universell utforming må tas vare på. Så var det dette med romfølelse da, det finnes gode muligheter for å forsterke, forminske, «helliggjøre» eller «folkeliggjøre» urbane rom med farger og materialer. Det vil si å gi dem en verdi i forhold til funksjon og posisjon i bebyggelsen. Man kan gi områder spesielle atmosfærer og fortelle om tid, selv om bebyggelsen som helhet er ny.  Særlig gjelder dette i områder der mye av formspråket representerer samtidsuttrykket uten fysiske, historiske elementer i nærheten.

Her kan man lete opp fortellinger om stedet før det ble utbyggingstomt, som inspirasjon til fargesetting eller kunstneriske innslag.

Men hva er så helhet, og i forhold til hva? Betyr det enhet i materialitet, lik materialitet, likhet i fargesetting? Kan man si at en bestemt polykrom fargesetting også er enhetlig fordi den representerer et fast konsept? Et mangfoldig fargeuttrykk kan for eksempel med hell stå mot enkelhet i form. Helhet kan også romme kontraster i lys-mørk og farge, eller varme farger og materialer innenfor en bestemt valørskala.

Balansen er imidlertid hårfin, og veldig fort vil et fint opplegg ødelegges fordi en eller to aktører bryter vekk og gjør «sin egen greie».

Mitt forslag er at det i strategipakka legges opp til mye dialog, og at det for større områder ansettes en dirigent som stemmer det hele som et musikkstykke. En som får til et samspill mellom alle nivåer av utbyggingen. Og for all del: «minds on» and «hands on» som man sier på engelsk.