Farger i Oslo på agendaen

Prosjektleder for dette arbeidet er siv. ark. Anne Marit Vagstein. Formålet er å gi arkitekter, utbyggere, planleggere og innbyggere et verktøy, og forhåpentligvis derved også bedre innsikt i fargenes betydning i de bygde omgivelsene. Den skal bidra til dialog og politisk bevissthet, og formidle hvordan kompetent farge- og materialbruk kan styrke byens karakter og identitet. 

Som innkalt ekspert i denne prosessen har jeg gjort meg noen refleksjoner. Oslo består av mange strøk som en fargeveileder må forholde seg til. Det enkelte områdets beskaffenhet bør fremheves. Prosjektet bør også se på muligheter for å kunne presentere lokale, eksisterende fargepaletter. Dette kan øke bevisstheten om at huset, gården eller blokka man bor i, er en del av en større helhet. Slik rettes et konstruktivt blikk mot nærområdet eller gatebildet ved fargesettingen. Her snakker vi om både identitet og kontekst, og vi kan vel trygt blåse liv i den gamle frasen: «Mitt hus er naboens utsikt.».

Med lokale paletter som er gjenkjennelige og identifiserbare, vil man også kunne sjekke ut farger i stor skala. Ulike kulører endrer seg radikalt med størrelse og kontekst, så dette kan øke forståelsen for fargenes samspill. Man kan også sammenligne sitt fargevalg med den eksisterende paletten og se om det harmonerer i forhold til mørk-/lyshetsgrad (valør), fargetone (selve fargen) eller fargestyrke.

Dette er et sted å begynne, så kommer selvsagt andre parametere inn, som bygningstype, stilart, materialitet osv. Er det et verneverdig område kan det også være på sin plass med en undersøkelse for å avdekke konkret fargehistorikk. Veilederen kan bidra med råd om ulike framgangsmåter og tidstypiske paletter.

Er det et nyere bygg eller arkitektur under oppføring, er konteksten like interessant. Hvilke føringer, gode eksempler og kunnskap om fargeteori og harmonimodeller kan lette arbeidet? Ikke minst er det viktig å påpeke lysets og himmelretningenes betydning for fargeopplevelsen. Noen farger stråler i lyset, andre blaffer opp i skyggen. Alt generelt stoff om farge som virkemiddel for å fremheve eller kamuflere, dele opp og identifisere er også bra å få med seg.

Veilederen skal altså langt på vei kunne kompensere for manglende erfaring og praksis ved å skissere gode metoder og tilføre kunnskap.

Når det kommer til konkrete fargevalg, vil mange likevel streve litt, til tross for guidelines. Det kan gjelde flere farger i en fasade, volumer i ny arkitektur, enheter i et boligområde, eller gatelangs. Musikalitet i fargebruk, det å få det til å klinge, krever både erfaring og «mot».

Med det vil jeg understreke at en god veileder også bør gi råd om når det er på sin plass å innhente hjelp, og hvordan forskjellig spesialkompetanse kan bidra. Noen få timer med en kyndig person kan gi uvurderlig uttelling.

Som del av det innledende arbeidet med veilederen ønsker PBE å initiere noen pilotprosjekter i det eksisterende bymiljøet. Dette skal gjøres av arkitektur- og designstudenter under kyndig veiledning.

Ett av disse er Karl Johans gate. Gaten er oppkalt etter kong Karl III Johan og strekker seg nå fra Oslo sentralstasjon i sydøst til Slottet i nordvest. Langs gaten ligger kjente institusjoner som Oslo Domkirke, Basarene med Brannvakten, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og Universitetsbygningene.

Her finnes en rekke stilarter som er registrert og katalogisert av antikvariske myndigheter, men det har aldri vært gjort en omfattende undersøkelse av fargebruken i hele gaten. Ei heller har det vært laget en fargeplan eller ført strenge restriksjoner for fargebruken.

En registrering av dagens fargepalett med en påfølgende drøfting av resultatet vil være et interessant oppstartseksempel for veilederen og åpne for diskusjoner: Bør «Karl Johan» beholde det viltvoksende uttrykket den har i dag, der til og med enkeltfirmaers logofarger får bestemme «fasadekuløren»? Kanskje skal man i større grad tilbakeføre til originalfarger eller få en mer sammenholdt og monumental fargeplan? Edvard Munch var inne på dette og ville male hele gata hvit.  

Man skal ikke kimse av «Malernes Oslo», men en varmere tone hadde kanskje vært triveligere?