Fargene lever i tradisjonshåndverket

Våren 2022 deltok jeg på et møte hos Asker Husflidslag som holder til i den gamle prestegården i kommunens sentrum. Jeg skulle forelese om farger for Husflidslaget. Vant som jeg var til å snakke om fargepaletter for rom, vegg, gate og by var jeg på nippet til å takke nei til denne utfordringen.

Riktignok hadde jeg undervist for tekstilstudenter på Kunsthøgskolen, men dette var noe annet. Målgruppen var 40-50 håndverksdamer, de fleste godt voksne. Mange veversker, men også flere som jobbet med broderi, søm og ikke minst bunader hadde meldt sin interesse.

Jeg så for meg en erfaren og jordnær gjeng med flinke praktikere, og spurte meg selv hva jeg kunne tilføre. For mye akademisk teori var kanskje ikke veien å gå.

Jeg sa til slutt ja, og det er jeg glad for. Dette viste seg å være en forsamling som hungret etter kunnskap, og jo større sprang jeg tok mellom ulike teoretiske vinklinger og psykologiske funn og virkemidler, jo lenger fram på stolen satt de. Klart de kunne bruke dette!

Til min overraskelse deltok H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit på foredraget, det viste seg hun var del av «vevkollektivet» på prestegården. Hun hadde begynt å veve før og under Covid, og entusiasmen for faget var tydelig. Etter tilbakemeldingene å dømme fikk hun et velkomment fargepåfyll fra møtet.

Min nøkkel til kontakt med de fremmøtte kom da jeg fikk en omvisning på vevstuene før jeg skulle snakke. Da gikk det opp for meg: fargene har forsvunnet fra arkitekturen, fra design og til og med fra kunsten, men de forlot aldri vevstolene, broderiene og strikketøyene. Utover i landet males gårdshus grå, og fargerike interiører med dekor og rosemaling erstattes av helstrøkne vegger i minimalistisk ånd. Men i husflidslagene holdes de rike fargetradisjonene våre ved like.

Dette bør virkelig fremheves. Det skulle vise seg at anledningen kom.

Kvelden i Asker ble faktisk min inngangsbillett til da H.K.H. Konprinsessen Mette-Marit arrangerte Vevsymposium i Dronning Sonja KunstStall i Oslo i april i år.

Her samlet hun deltagere fra hele landet til et faglig program og en hyldest til veving som håndverk og kunstform. Kunstnere og kunsthåndverkere var invitert, men også medlemmer i frivillige organisasjoner og fagfolk tilknyttet utdanning og lederstillinger ved museer og relevante institusjoner.

Nærmere 260 entusiaster, mest kvinner, fylte den nylig renoverte ridestallen til Dronning Maud, der Synnøve Anker Aurdals vakre vevnad «Mai lys» prydet det ene hjørnet.

Åtte timer med fokus på norsk vevkunst ble til et «vevtoppmøte». Farge ble ikke fremhevet som eget fag, men var del av alt som ble vist. Forsamlingen demonstrerte dette med vevede sjal i alle nyanser rundt skuldrene.

En av foredragsholderen, Ingrid Lunnan Nødseth, direktør ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, førte oss gjennom historien, fra kong Salomos tempel til i dag. «Vev er ikke bare håndverk, det er fortellerteknikk», som hun sa. I norrøn mytologi spant de tre nornene menneskenes livstråder og avgjorde deres skjebner. Sundbø fortalte videre om hvor lang tid det tok å veve et vikingseil og hvordan de i gamle dager «målte pris i vadmel».

Vikingene brukte i tillegg vev til å fortelle sine historier. Gjennom nyere forskning vet vi at de anvendte alt av pigmenter og fargestoff de kunne få tak i, både som maling og ved innfarging av tekstiler og tråder, og de brukte pigmentene med fullt trøkk. Fargene skulle synes.

Denne fargegleden ser vi også i vårt eldste vevde utstillingsobjektet, Baldisholteppet, som finnes på Nasjonalmuseet. Det er et gobelinteppe, trolig fra før 1150. Teppet er enestående i sitt slag og antakelig vevd i Norge, selv om inspirasjonen kan ha kommet fra Europa.

Fargene vi ser i teppet er dominert av fyldige røde og blå toner med innslag av grønt og oker, hentet fra jordfarger, mineraler og plantefarger. Blåfargene var nok ikke lette å få tak i, kanskje det er indigo vi ser, eller vaid. En annen mulighet er mineralet vivianitt, et vannholdig jernfosfat som også ble kalt blå jernjord.

Uansett et vakkert skue, et fragment av en fortellende «årskalender».

Hvor resten er vet man ikke.

Veving er tradisjonelt et «kjerringyrke» ble det påpekt, men gradvis ser vi at flere menn og ikke minst unge slutter seg til tekstilkunstens verden. Vev er «kult» i dag, både som billedvev og mer abstrakt vevkunst.

Det bekreftet blant annet kunstnerkollektivet Studio Supersju, et friskt, ungt innspill fra nabolandet, som nå er aktuelle med en 5 meter lang fargerik vevnad til Stockholms Stadshus. Alle bidrar på ulike måter i det samme verket.

Tidligere professor i tekstil på KMD/UIB, Kari Dyrdal, understreket også betydningen av å oppmuntre yngre krefter, og vil styrke håndverksfagene i utdanningsforløpene. De er helt klart truet, som alle praktiske fag i skolen, og vi må holde eksperimenteringen i live.

Jeg mener at fargefaget kan komme inn som en naturlig komponent i denne eksperimenteringen. Det er jo ikke morsomt å veve tekstiler i gråtoner. Elever og studenter kan lære å finne organiske elementer i naturen og farge sitt eget garn. Det er innen tekstilfaget at bærekraftig plantefarging kan tas til nye høyder.

Det direkte arbeidet med hendene gir dessuten en spesiell kobling til hjernen, ja hele kroppen, slik at sanseligheten for vakre fargekombinasjoner øker på en annen måte enn ved en datamaskin. Selv om introduksjonen av digitalvev åpner opp for nye muligheter, er jeg nok redd man får et mer distansert forhold til arbeidet.

Dog må vi si ja takk begge deler, fantastiske fargerike verk skapes også ved ny teknologi.

Uansett teknikk, erfaringen fra diskusjonen med husflidslaget i Asker sier meg at det er stor forståelse for bruk av fargeteori i mønsterarbeider. Dette så jeg også eksempel på da jeg hadde et kurs i strikk og farger for klær- og kostymestudenter på KHiO.

Interessen for Michel Chevreuls (1986-1889) teorier og lovene om simultankontrast ble demonstrert i deres arbeider. Chevreul var kjemiker, og i 1824 ble han sjef for den kongelige gobelinfabrikken i Paris. Det var her han oppdaget de «rare» forskyvningene som oppsto når en farge endret seg med omgivende felt, noe som fikk stor betydning for forståelsen av farge som et interaktivt fenomen.

Det kan derfor på alle måter være på sin plass å trekke ham frem i forhold til et kongelig vevsymposium.

Jeg vil til slutt oppfordre alle til å ta turen til Nasjonalmuseet i sommer og se Baldisholteppet, og samtidig oppleve utstillingen «Sylkvasse sting» med de fantastiske broderiene til den samiske kunstneren Britta Marakatt-Labba. Her skildres samisk hverdagsliv og kultur i poetisk og fargesterkt håndarbeid. Snakk om fortellerkunst.