Fargeentusiasme må støtte seg på kunnskap

Det finnes flere kursleverandører, men NCS, Norwegian Colour Senter, er vel den mest markante i denne sammenheng. De har opprettet det de kaller «Norges Fargeakademi», der man gjennom en rekke poenggivende moduler kan utdanne seg til såkalt «Sertifisert Fargerådgiver». NCS har knyttet til seg en rekke fagpersoner og kan blant annet tilby innføring i fargeteori, historiske farger, stilhistorie, fargepsykologi og utvikling av paletter og strategier.  I tillegg finnes muligheter for spesielt skreddersydde kurs. NCS’ grunnleggende basiskurs ligger til grunn, det vil si at undervisningen tar utgangspunkt i NCS-systemet som metode og verktøy.

Norske arkitekters landsforbund (NAL) er også en viktig aktør i denne sammenheng, og har satt farge på sin kurskalender for etter- og videreutdanning. Kursene er i tillegg åpne for ikke-medlemmer. NAL har forstått at det må kompenseres for den marginale fargeundervisningen på høyskolene, og satser på workshops med teori og praksis.

Målet er at arkitektene (og andre interesserte) ikke bare skal tilegne seg kunnskap gjennom forelesninger, som fort blir abstrakt, men også forstå fargen på et dypere plan ved å praktisere «hands on». Det vil si at kursdeltakerne får testet ut ulike materialiteter, samt at de lærer å blande farger med bærekraftige pigmenter og bindemidler. Det gir en fin signaleffekt om at det er mulig å skape egne farger eller fargede pusstyper ut fra spesifikke prosjekter eller romsituasjoner. 

Og JA, det er mulig å utvikle egne resepter, for eksempel ved å alliere seg med gode maler- og murermestere eller mindre fargehandlere og leverandører som ikke kun er i lomma på storindustrien. Det er også mulig å få fargekodet egne kulører i henhold til NCS-systemet eller tilsvarende nomenklaturer som samsvarer med materialvalg i aktuelle prosjekter.

Det å ikke lene seg på gjengs praksis og trender krever mot, selvtillit og pågåenhet, derfor bør strategier for dette innarbeides som en del av fargekursene, og ikke minst for dem som skal praktisere som autoriserte fargerådgivere. Uten en slik skolering og bevisstgjøring vil de ikke kunne skille seg ut fra en vanlig forbruker i et kaotisk og vanskelig fargemarked.

Jeg har selv vært kursleder hos begge disse aktørene, og har mottatt mange spørsmål om spranget fra teori til praksis. Jeg har erfart hvor lett det er å gå de opptråkkede stiene, at det kreves vedvarende praksis og erfaring for å ta selvstendige skritt. Den beste læringen i å skape fargestrategier i rom har jeg nok fått gjennom min virksomhet som kunstner/maler. Man kommer i nærkontakt med materien, her legges et selvstendig grunnlag og et håndlag, så kommer transformeringen til veggen i neste omgang. Arkitektur er rom for menneskelig tilstedeværelse, opplevelse og handling. Det krever andre paletter og strategier, men «fargenes gjerninger», som Goethe kalte det, er like fullt virksomme.

Det beste rådet til alle som vil dyktiggjøre seg er derfor å trene praktisk med farger i ulike sammenhenger. Det trenger ikke være «kunstneriske utfoldelser», ulike øvelser kan ses på som utforsking av fargens potensial, samt å oppøve fargefølsomhet og «gehør».

Min egen læring har jeg blant annet fra forskningen rundt Le Corbusiers (1887-1965) fargepraksis, som jeg tidligere har omtalt. Han utviklet en helt spesiell strategi og et register av farger som var skreddersydd for arkitektur, men kompetansen bygget han tidlig opp som maler.

Det er i dag en økende interesse, særlig blant arkitekter, for nettopp «Fargeklaviaturet», utviklet av Le Corbusier for Salubra Tapetfabrikk, først i 1931 med 43 farger og senere ytterligere 20 i 1959. Metaforen er ganske riktig fra musikken. Han pekte mot pianoet der man med et begrenset antall tangenter kunne frambringe all verdens vidunderlige musikk.  

«Slik er det også med farger», sa han. Man trenger ikke så mange, men de må være gode og kunne stå sammen etter visse prinsipper. Ved å legge til rette en rekke eksemplifiserte stemningspaletter, vakre farger og en passepartout som begrenset fargevalget, kunne han både hjelpe lek- og fagfolk med å skape romlige fargeharmonier og samtidig ta høyde for folks personlige smak.

Le Corbusier differensierte mellom konstruktive farger og aksentfarger, farger for skygge (kjølige) og farger for lyse partier (varme) og brukte i stor grad naturpigmenter. Reseptene for fargene er lisensiert, og kan ikke «gjenskapes» ved å finne nærmeste fargekode i et etablert system, men «originalmaling» kan bestilles direkte fra LC Couleurs i Sveits eller kan formidles via Keim Norge.

Men kanskje bruker du verket som utgangspunkt for å lage ditt eget «fargekjøkken»? Du kan jo lene deg litt på mesterens metoder? Det kan bli en øyeåpner og en inngang inn i arkitekturens polykromi som kan inspirere egen og andres praksis og kanskje også egen forskning?