Den norske arkitekten, tidligere rektor og professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Sverre Fehn (1924-2009), sa i et intervju en gang at han ikke var noen "fargemann". Arkitektonisk farge for ham lå først og fremst i valg av byggematerialer, tre, betong, murstein etc. Fehn var toneangivende gjennom flere tiår både i Norge og internasjonalt, og representerte en generasjon etterkrigs- arkitekter som i stor grad avviste polykromien. Som tidligmodernistene mente de at fargetonene ”krenket volumene”.
Arkitekturen skulle, som Mies van der Rohe hadde hevdet, være en nøytral ramme for menneskelig handling og uttrykk. Integrerte fargevalg ble «overfladisk» i lys av dette. Det tradisjonelle japanske huset var inspirasjonen der sterke og enkle former i tre danner rammer for naturens fargespekter.
Dette er fortsatt et fremherskende ideal på arkitektkontorene her i landet, men argumentene for bruk av naturmaterialer har fått en tilleggsdimensjon i lys av kampen for miljøet.
Farger i Oslo på agendaen
GENERISK LIKT: Boligbygging fra ulike områder i Oslo viser hvor generisk likt man bygger, selv om materialbruken er positiv. Innslag av klare farger kan skape mer variasjon og identitet. Dette er fra Vollebekk.
«Paint is out»
Det finnes mange argumenter for ikke å belaste kloden med produksjon og bruk av maling, iallefall løsemiddelbaserte produkter og plastmalinger.
Men at det finnes miljøvennlige produkter, og at det stadig utvikles flere, er noe vi må sette mer fokus på. Blant annet har vi, som tidligere nevnt, fått nyskapningen «YlnMn Blue», en vakker blåfarge som ble oppdaget tilfeldig ved oppvarming av manganoksid til 1200 grader. Pigmentet er ikke giftig, det er lysekte, og egner seg til nedkjøling av eksteriører. Når dette kom fram ved slump, må jo bevisst forskning kunne gi oss mye bærekraftig kjemi i tillegg til naturlige pigmenter og bindemidler.
Vi må derfor ikke kaste ut barnet med badevannet, for vi kan vanskelig klare oss med bare naturmaterialer. Det er en luksus ikke alle er forunt. Dessuten har vi eksisterende arkitektur og verneverdige objekter som skal vedlikeholdes.
Velkommen i det grønne
KJELSÅS: Eksperimentering med forband er også et virkemiddel som vil øke taktiliteten.
Bærekraftige produkter
Det som er ønskelig, sett fra mitt ståsted, er å si ja takk til begge deler, og samtidig legge press på malingindustrien ved bevisst å velge bort produkter som ødelegger miljøet.
Det vil koste oss litt å beholde en fremtidig bærekraftig kolorisme, men det er en investering i velvære og glede. Tenk bare på de klare, herlige fargenes helsebringende aspekter og atmosfæriske egenskaper? Hva med artikulering av arkitekturens grammatikk? Listen er lang.
Arkitektene presses for tiden ut av komfortsonen. Det gjør også utbyggerne. Fokus på rasjonalitet og enkelhet har gitt oss stereotype og grå omgivelser. Folket er i opprør og krever en mer humanistisk arkitektur med et spenn i form, farger og materialer. Det gjelder særlig nye boligområder, der det ofte er behov for nedskalering og oppdeling av volumer.
Det er derfor et klart press på gode, framtidige løsninger for fargebruk. Hvordan skal så aktørene i byggeindustrien løse dette med miljøaktivistene på nakken?
Teglkromologien
I forbindelse med utarbeiding av en Fargeveileder for hovedstaden, har jeg reist litt rundt i Oslo med folk fra Plan- og bygningsetaten, og vi ser at mange løser dilemmaet ved å satse på «teglkromologien». Med det menes bruk av ulike teglsorter og teglfarger i ett og samme prosjekt. Enn så lenge stagges «ulvene» med dette, og det kommer helt sikkert til å bli en del av Oslos fremtidige identitet. For når en trend slår an i arkitekturen, er den seiglivet.
Man vil naturlig nok spørre seg: Hvor mange teglsorter kan kombineres, og hvor mange ulike forband kan legges, før det blir «mursteinskakofoni?» Det skjer nemlig her og der.
Mye kan jo oppnås bare gjennom å variere størrelser, fuging og muringsteknikker innenfor samme teglfarge. Taktilitet er også en viktig del av sanseopplevelsen. Sammen med innslag av tre og enkeltstående flater i klare farger (helst naturfarger) kan det bli fine komposisjoner.
Jeg tenker blant annet på den finske arkitekten Alvar Aaltos (1898-1976) arkitektur, som jeg beundret stort under studietida. Hans «Eksperimental House» på øya Muuratsalo var et slags laboratorium for fri materiell utforsking, blant annet lek med teglformasjoner. Noen ideer tok han med seg videre, andre ting forble i «laboratoriet». Det å jobbe i full målestokk som dette er få forunt i vårt effektive datasamfunn. Det geniale var at han integrerte fargede fliser i disse eksperimentene og i byggene, en bærekraftig løsning som ga ham større spenn i paletten. Selv levende teglkromofobi kan bli ensformig uten kontraster.
Kan man i tillegg føye til murale teknikker (fresco/stucco lustro) og fargede pusskvaliteter har man nok av rom for å utvide den bærekraftige murte paletten!
