Farge på blå resept?

Henning Sunde fra det tverrfaglige studioet Rodeo Arkitekter innledet møtet med en fiktiv samtale hos terapeuten. Han stilte blant annet spørsmålet: «Hvorfor trenger vi som fagstab en psykolog i disse dager? En uro i kroppen, i hjerterota, noe som ikke er bra… Hva er det?»

Den fiktive psykologen (Sunde) svarer: «Dere arkitekter har alltid vært drevet av behovet for anerkjennelse. I alle år har dere vært opptatt av å imponere omgivelsene – hvor høyt kan det bygges, hvor teknisk avansert, hvor vakkert? En selvdestruktiv greie. Dere må back to basic: «Menneskets opplevelse av rommet står i sentrum. Kulturen, motkulturen, de individuelle preferansene må integreres i arkitekturen. Hva slags former og materialer virker positivt på sinnet? Hva kan vi lære av naturen?»»

Her inntas altså et selverkjennelsens blikk.

Men hva så med fargenes påvirkning? Jeg var full av forventning. Her skulle man snakke om arkitektur og følelser. Dessverre ble jeg skuffet, ikke noe om farge i første runde. Jeg satte min lit til de påfølgende foredragsholdere og debattanter fra miljøpsykologi. 

Etter sin performative innledning introduserte Sunde begrepene miljøpsykologi og nevroarkitektur med spørsmålet: «Keiserens nye klær, eller er det i disse fagene vi finner verktøy vi trenger for å løse tverrfaglige problemstillinger?»

Miljøpsykologi er et etablert fag, og når hjerneforskningen kobles inn, kan det gi nye dimensjoner.

Miljøpsykologen Aga Skorupta, faglig leder for samfunnsvitenskap hos Rodeo, fikk ordet.

Arkitekter liker å snakke om følelser, påsto hun, men først og fremst om følelser de skaper gjennom arkitektur – hvordan arkitekturen beveger oss. Men hvor sikre kan de være på at de følelsene faktisk oppleves og erkjennes av brukerne?

Skorupta beskrev nevropsykologisk forskning og studier innen miljøpsykologi der de tester typiske representanter fra samfunnet i forhold til ulike stimuli. En undersøkelse viser at folk i intervjuer ufarliggjør belastende omgivelser (no big deal), men hvis man måler fysiologien deres vises det noe helt annet, nemlig økt stressnivå.

Vi vet altså ikke vårt eget beste. Det er ikke noe nytt, men i en fagverden der behovet for evidens er stort ser jeg potensialet for bruk av slike studier som argument for kvalifisert fargebruk. Da kan vi skrive ut farger på blå resept.

Skorupta viste til flere studier, blant annet målinger der folk blir roligere av myke former og mønstre i rom, mens mer spisse og kantete former øker uroen og minsker evnen til å samhandle. Her viste hun bilder fra rom i gråtoner.

Igjen skjerpet jeg konsentrasjonen: Hva om elementene var farget? Erfaring fra tilsvarende studier innen fargeforskning viser at når formene er kulørte, kan disse overta perseptuelt, mange vil se disse først. Dette sier noe om fargenes potensielle kraft.

Likeledes ble det snakket om takhøydens betydning for velvære og spiritualitet. Igjen fokus på form alene. Jeg tenker på katedralene, der form og farge går sammen i en høyere enhet. Det er påvirkning så det holder. Har man ikke fysisk høyde kan man skape romillusjon med farger.

Som den sveitsiske kunstneren Karl Gertsner (1930-2017) har satt ettertrykkelig på plass: «Fargen er formens sjel. Formen er fargens kropp.» 

Nevroarkitektur er blitt en motesak, og skal per definisjon se på hvordan faktorer som lys, farger, romfølelse, akustikk og natur påvirker den mentale helsen og trivselen vår.

Skorupta anbefalte boka The emotional power of space, (Beka & Lemoine), der 12 anerkjente internasjonale arkitekter blir intervjuet om rommets potensial, pluss en rekke bøker og publikasjoner innenfor miljøpsykologi, nevroarkitektur og kognitiv arkitektur. Vi får lete etter fargeforskningen her. Naturens farger ble nevnt i sammenheng med biofili, men der stoppet fargebidraget i denne sammenheng.

Det blir som en negativ hallusinasjon.

Resten av møtet var viet hvordan ny kunnskap skal tas i bruk på arkitektkontorene. Tilgang til forskning er ikke alltid enkel. Mange arkitekter er ambivalente, de vil ikke gi slipp på de kreative, intuitive prosessene til fordel for bruk av ny teknologi, KI og hjerneskanning.

Kai Reaver, fagsjef i NAL, gjennomgikk denne problematikken, og stilte spørsmålet om det har noe å si om det er mennesket eller maskiner som tegner? Er arkitekter snart overflødige? Arkitektstudenter ved NTNU bruker KI aktivt i sitt arbeid, graver de sin egen grav?

Det lover ikke godt for sanseligheten når alt blir overlatt til maskiner.

Møtet ble avsluttet med et panel der arkitekter og miljøpsykologer debatterte arkitektur og følelser, moderert av en virkelig psykolog, Lars Dehli. Brukermedvirkning i designprosessen ble viet mye tid. Det er kanskje fra grasrota vi skal få fargene tilbake?

Det er klart det er mulig å si noe empirisk/kvantitativt om arkitektonisk opplevelse. Det å lede folk gjennom bygninger med elektroder festet til hodet gir fascinerende utslag i hjernen. Men klarer vi å tolke denne informasjonen, og klarer vi å bruke den? Eller må vi ty til maskiner her også?

Jeg håper arkitekter i fremtiden ser potensialet i det tverrfaglige og kombinerer teori og «hands on». Forbindelsen mellom hjernen og hånden vet vi er sterk. Når det gjelder temaet farge, må det eksperimenteres mer fysisk og analogt for å øke forståelsen. Med henda i materien kan kunnskapen integreres i kroppen og uttrykkes gjennom handling.

I sin bok The Thinking Hand – Existential and Embodied Wisdom in Architecture, fremmer den finske arkitekten og teoretikeren Juhani Pallasmaa  (1936-) en multisensorisk tilnærming til arkitektur. «Den tenkende hånden» blir en metafor for hvordan vi overfører kunnskap fra øyet og hjernen til hånden og omvendt. Forfatteren og neurologen Frank R. Wilson (1944-) sier det samme i boka The Hand: How Its Use Shapes the Brain, Language, and Human Culture: «Hjernen lever ikke inni hodet, slik vi liker å tenke det, den strekker seg ut mot kroppen, og med kroppen (og hånden) strekker den seg ut mot verden.»

Når det gjelder å skape arkitektur som støtter god mental helse, som jo var temaet for møtet, hadde jeg begynt med disse tekstene.