Byen bak Barcode

På Kampen er det alt annet enn grått. Her er vi i en bydel med tydelig identitet og karakter. Det er gate på gate med gamle trehus. Bydelen er velholdt, frodig og strutter av selvsikker sjarm. Skyggene fra høyhusene i Bjørvika rekker ikke hit, og den grå trenden har heller ikke fått tak. Vi glemmer nesten at vi er i Oslo.

Fargemagasinet er på rekognosering med fargeprofessor Mette L’orange. For vel ti år siden ga hun ut boken «Farger i arkitekturen, byen, stedet, gata», der Kampen var et av de områdene som ble presentert. Nå er vi her med fargemåler og kamera for å fange farger og stemningen. Vi fascineres av stedet, og kjenner at omgivelsene gjør noe med oss.

– Vi må i fullt alvor tenke over fargen og konstatere dens dype virkning, skrev Mette L’orange i innledningen til boken den gang.

Hun mener det like sterkt i dag. Hun skrev for å bevisstgjøre og inspirere de som jobber profesjonelt med fargesetting av arkitektur. Boken var et sterkt faglig innlegg mot gråifiseringen vi så i arkitekturen der arkitektene dyrket betong, stein og glass og folket ville være trendy og malte husene sine grå. Dette var i 2008. Nå er mange i ferd med å våkne.

I Oslo er det særlig det fargeløse kvartalet rundt Operaen som har skapt bølger. Debatten har gått høyt og lenge på sosiale medier, i hovedstadspressen og folk og folk imellom. Det toppet seg på nyåret da det gikk opp for folk flest – og styrende politikere – at Lambda, det nye Munchmuseet, kommer til å rage i været som en gråtung aluminiums-koloss. I stedet for å bli et lysende monument slik det var forespeilet i prospektet. Mange er sinte og føler seg lurt.

Enda flere er frustrerte over det fargeløse, historieløse og karakterløse, og etterlyser sterkere styring av byutviklingen og en fargeplan, for det er ikke bare i Bjørvika og rundt Operaen det blir grått. Byen vokser i alle retninger, og etter hvert som den eser utover gamle grenser og nytt erstatter gammelt, blir den nye identiteten grå og kompakt. Om du kommer nordfra eller sørfra, er det et karakterløst steinansikt som møter deg. Bortsett fra de skogkledde åsene rundt, kunne vi kjørt inn i hvilken by som helst.

Men på Kampen er det farger. På en solfylt maiformiddag er det rolig i gatene som i en liten landsbyidyll, og katten kan krysse gaten i sitt eget tempo. Det er en jovialitet som virker til å smitte på folk, for de ser ikke rart på deg om du forsøker deg med en munter kommentar. Det er lunsjtid og vi sitter utenfor en kafé med hver vår caffè latte og croissant.

– Det er nesten så man glemmer at vi er i Oslo, nesten litt Italia, sier L’orange og forteller at den engelske arkitekten og fargeekspert Tom Porter uttrykte stor begeistring over hvor fargerik Oslo var da han ledet en workshop hvor de analyserte Oslos farger. Han omtalte byen som en av de mest fargerike hovedsteder med en nesten «Mediterranean look».

– Det spesielle med Oslo er at det ikke er en sammenholdt by, men mer som en collage av landsbyidentiteter. En samling bydeler med hver sine uttrykk, formet av de menneskene som bygget og bodde der, sier L’orange.

Slik skiller Oslo seg fra de mer monumentale hovedstedene som ble bygget ut mer planmessig.

Vi sitter og ser oss rundt, på den andre siden av gaten er flere gule hus på rekke, ulike okerfarger. Kanskje noen er opprinnelige farger?

L’orange forteller at da bydelen vokste fram i 1860-årene hadde rødt gått av moten på trehus. Rødt ble forbundet med uthus. Nå kom hvitt, lyse kulører, gule, grønne og grålige nyanser og brunt på moten. Da Lorange kartla fargene i området for 10-15 år siden beskrev hun husgruppene som rike og mangfoldige både i form og farge. Fargevalgene var individualistiske og til dels frodige. Husene demonstrerer norsk panelarkitektur, selv om noen viser stilpåvirkning utenfra.

I dag har vi trasket rund i flere timer, tatt bilder og målt farger på hus i flere gater. Fargeprofessoren konstaterer at paletten fortsatt er mangfoldig med hus i alle kulørtoner og nyanser, men noe har endret seg.

– Jeg lurer på om det er mer rødt og gult enn for ti år siden, sier hun.

En forbipasserende kommer uoppfordret med en bekreftelse.

– Ja, det stemmer. Og det har blitt litt grått, men det er heldigvis bare i utkanten, sier han og peker. Bjørn Lindahl har bodd i strøket i nærmere 30 år, og fulgt utviklingen.

Etter noen timer slår fargeprofessoren av fargemåleren, og konstaterer at mangfoldet er intakt. Foruten mangfoldige varianter av rødt og gult har vi notert en rekke grønne og blå nyanser.

– Mister vi det blå og grønne blir mangfoldet borte, det kan fort bli for konformt. Det blir for avstemt.

– Om det er negativt?

– Ja, da kan det fort gå mot en mer nøytral palett. Da kan det grå snike seg inn og det gule kan begynne å gå mot beige... Vi ser på hverandre og grøsser.

Men vi rister av oss tanken og rusler nedover Nordmannsgata – omkranset av gule, røde, blå og grønne hus. Noen nybygg som har kommet til, er blendet inn i det fargerike fellesskapet. Vi kikker inn i Hurdalsgata, en herlig idyll.

– Tenk å kunne bo i en slik oase, midt i byen!

I enden av gaten ligger det rosa huset til kunstneren Willibald Storn, og lyser opp med friskt blålilla rundt vinduene. Det skal sterke farger til for å skille seg ut i dette strøket. Innimellom ligger noen
lysegrå hus, og fungerer veldig godt som «pause og luft» i et fargerikt bilde.

– Kampen er nok et av de flotteste områdene der tradisjonsfargene er bevart, men mange andre bydeler har også sin særegne palett som bør studeres, både for å bevare områdets identitet og som inspirasjon for en fargeveileder for byen, sier Mette L’orange.