«Bringing Back The Blues»

Blåfargene har vel aldri vært borte, tenker jeg. Men likevel, med så mye krig og elendighet i verdenssamfunnet er det forståelig at håpets farge får økt fokus. Valg av trendfarger reflekterer jo ofte sosiale, samfunnsmessige forhold, både globalt og nasjonalt.

Som «Colour of the Year 24» lanserer imidlertid Pantone «Peach Fuzz», en nyanse mellom rosa og oransje som er komplementærfargen til blå. Slagordene for denne fargen er «kindness, compassion and connection», med en optimistisk referanse til fred og samhold i verden.

Jo, det er duket for vakre fargemøter med dypere mening, regissert og tilrettelagt for oss. Men la ikke det begrense utfoldelsen. Fordi farger er så personlig har jeg alltid arbeidet meg bort fra trender og irritert meg over begrensningen av kulører som bys i klesbutikker og interiørmagasiner den aktuelle sesongen.

Jeg har også forsøkt å lære mine studenter metoder for å utvikle personlige eller stedsspesifikke paletter for arkitektur og design. Hvis alle følger motefargene, blir omgivelsene fort veldig stereotype.

Jeg lar meg likevel friste inn i den blå sonen, eller «den blå timen» som det heter, i overgangen mellom lys og mørke, mest for å trekke fram aspekter ved fargen som kan gi inspirasjon til å finne egne toner. I dagens samfunn har vi fjernet oss langt fra det mytiske og symbolske ved det som presenteres av fargevalg 

Kanskje kunne det være godt for en traumatisert verden å forenes i litt dypere lag om noe så sanselig og tvers gjennom  kulturelt som farger. Og blåfargen topper alle statistikker som favoritt, særlig hos menn. Den er ikke krigens farge i symbolverdenen, men forbindes med de åndelige sfærer og spenner mellom glede, ensomhet og melankoli.

Blåfargen er himmel og hav, den omgir oss på alle kanter, men samtidig er den liksom utenfor fysisk rekkevidde. Dette har inspirert kunstnere siden tidenes morgen, både malere og musikere.

I musikken assosieres blått oftest med stemningsleiet til blues og jazz, men også med navn på låter, som legendariske «Kind of Blue» (Miles Davies) og «Mood Indigo» (Duke Ellington m.fl.) I viseverdenen finner vi «Blå salme» av Erik Bye eller albumet «Blå krukke» av Kari Bremnes. Bremnes har ofte et vakkert, melankolsk drag i sin musikk.

Det sublime øyeblikk for fordypning i blått må dog være når en løfter blikket mot maleren Giottos (1267-1337) himmelvelving i Scorvegni-kapellet i Padova. Den dype fresconyansen som er overstrødd med stjerner representerer selve «Paradiset». Det vi må være klar over er at tilfanget på blå pigmenter i Europa ikke var noen selvfølge den gangen. Indigo fra planteriket hadde de kanskje, men i forhistorisk kunst og arkitektur fantes det lite blått for arkitektur og kunst, selv om egypterne klarte å fremstille en brukbar farge «kjemisk».

Først når man for cirka 1 000 år siden begynte å importere mineralet Lapis Lazuli fra Afghanistan, skjedde det en revolusjon. Klumper av mineralet som blant annet ble fraktet til kunstmetropolen Venezia ble beskrevet som «biter av himmelen», så vakre var de. Det sies at den ble brukt helt fra 7000 år før Kristus der den fantes, men vi har ikke sett synlige spor av den i europeisk kultur. Når den endelig kom, tok bearbeidingen av mineralet fram til et brukbart pigment opp til to uker. Det ble kalt «Ultramarin», og var så kostbart at det ble forbeholdt de geistlige.

Da Michelangelo senere malte taket i Vatikanet var fargen mer tilgjengelig, særlig etter at maleren Tizian hadde gjort opprør mot øvrighetenes restriksjoner.

Snakk om mytebefengt farge.

For Goethe representerte de blå tonene mørket, mens de gule var lyset. I spennet mellom disse oppsto de andre fargene.

Grensene for det blå spekteret går fra blåturkis og grønt til fiolett og lilla.

Den blåfiolette fargen kan vi se som den foruroligende tonen i Edvard Munchs malerier, liksom den er mørket i Picassos blå periode der han viser sin intense medfølelse med de fattige og utstøtte. Disse maleriene var også bearbeidelse av en tung periode i hans liv, der han sørget over sin nære venns selvmord.

Filmskaperen Derek Jarmans siste filmverk «Blue» fra 1993 er også relatert til «det evige mørket». Tilskuernes blikk holdes fast og suges inn i en uforanderlig dyp blå tone mens Jarmans poetiske stemme tar deg med på en siste reise, som delvis inneholder betraktninger rundt fargen. Han døde av aids fire måneder senere.

Blåfargen i verket har referanse til den franske kunstneren Yves Kleins dype ultramarin som gjennomsyret denne kunstnerens arbeider. Han var også opptatt av døden, men snarere gjennom frihet og overgivelse, eller en slags konseptuell flykt fra det jordiske. Blant annet er han kjent for fotomontasjen «Le Saut dans le Vide» (Spranget ut i tomrommet).

Han ville også frigjøre fargen gjennom å eliminere streken, og eksperimenterte med ulike ensfargede malerier, inntil han utviklet sin egen blåfarge som han kalte «International Klein Blue (IKB)». Klein var ute etter et transparent bindemiddel som ikke svekket briljansen i det blå pigmentet, resultatet ble et syntetisk resin som kalles Rhodopas M60A, utarbeidet av Eduard Adam. IKB er patentert, iallfall bindemiddelet. Men ingen stopper deg fra å bruke Lapis Lazuli eller fremstille fargen digitalt. Yves Klein ville riktignok snudd seg i graven. Det var selve materialiteten han var ute etter.

Så ja, si gjerne ja takk til blå klær, blå biler og blå rom i 2024, men ikke la oss redusere fargen til én trendtone.

Se gjerne på hva kulturhistorien byr fram, og finn dine egne blå nyanser. Hvordan, spør du kanskje? Se deg rundt, fotografer, klipp ut av magasiner, se på gamle og eldgamle fargekart, snakk med en kunstner eller bland selv om du er kyndig. Fargen kan du få scannet inn til en resept.

Å kombinere blått med andre farger kan være en utfordring, men et stalltips er å variere metningsgrad og valør. Og finner du ikke de blå skoene du ønsker i butikken, kan du jo male noen gamle, det er bærekraftig.